Sosialisme, fascisme, nazisme: tre alen av samme stykke
av Vegard Martinsen
Den voksende nasjonalismen og nazismen i Europa har kommet som en overraskelse på de fleste.
Men egentlig er dette fenomenet et nødvendig resultat av det kulturelle og
politiske klima som har dominert i Europa også etter annen verdenskrig.
Etter 1945 trodde de fleste at fascismen/nazismen var knust for godt. Men de ideologiene man
etter krigen samlet seg om både i Øst- og Vest-Europa - kommunisme og sosialdemokrati - er basert
på de samme grunnleggende ideene som fascismen/nazismen er basert på. Det er dette som er
hovedgrunnen til at et økende antall mennesker idag omfavner nasjonalistiske/ rasistiske ideer.
ETISK GRUNNLAG
En politisk ideologi gir en oppskrift på hvordan samfunn bør organiseres, og er derfor
nødvendigvis et uttrykk for visse etiske verdier. Innen etikken, som er den gren av filosofien
som sier hva som er rett og galt, hva som er godt og ondt, finnes det to forskjellige
grunnleggende holdninger, og disse vil komme til uttrykk i to forskjellige politiske ideologier.
Den ene etiske grunnholdningen betrakter hvert enkelt menneske først og fremst som en del av en
større helhet, og hevder at det som er moralsk riktig for det enkelte menneske er først og fremst
å være en del av helheten og om nødvendig ofre seg for helheten. Den andre etiske grunnholdningen
tar utgangspunkt i det enkelte individuelle menneske, og hevder at det som er moralsk riktig er at
hvert enkelt menneske primært bruker sine evner for å skape et godt liv for seg selv. Den førstnevnte grunnholdningen
er altruisme, den andre er egoisme.
ALTRUISME MEDFØRER KOLLEKTIVISME
Altruisme er det etiske syn som sier at det som er moralsk er å tjene andre mennesker, egoisme
er det syn at det som er moralsk er å tjene seg selv. Blant altruistene er det ingen
uenighet om at det som er moralsk riktig for det enkelte menneske er å ofre seg for helheten
eller gruppen, men det er uenighet om hvilken helhet eller gruppe er det snakk om.
Noen hevder at det er Gud, andre at det er Staten, noen arbeiderklassen, noen nasjonen, noen ens egen rase, noen hevder endog at
det er økosystemet. Det er lett å se at den politiske implikasjonen av denne etiske
grunnholdningen er kollektivisme: det enkelte individ er underordnet et kollektiv, et
"fellesskap", og i praktisk politikk går hensynet til dette "fellesskapet" alltid foran
hensynet til det enkelte individ.
Den andre etiske grunnholdningen medfører et politisk individualistisk system, dvs. et system
hvor det enkelte menneske har rett til og frihet til å handle etter egen overbevisning. Den
eneste begrensning som hvert enkelt individ må rette seg etter er at andres rettigheter skal
respekteres. (Her menes rettigheter slik de ble definert i tradisjonen etter John Locke.) Dette
politiske systemet kalles kapitalisme.
I hele etterkrigstiden har hele den intellektuelle elite i alle fora den har hatt til
disposisjon - universiteter, skoler, presse, radio/TV, offentlig byråkrati - preket
altruistiske ideer innen etikken, og derfor kollektivistiske ideer i politikken. Etter at
det nå er opplagt for enhver at sosialismen/kommunismen har brutt fullstendig sammen, er det
helt naturlig at enkelte grupper søker til en politisk ideologi som oppfattes som et
alternativ, men som fortsatt er kollektivistisk og i overensstemmelse med det etiske
verdigrunnlag de er blitt opplært til å ha. Dette "alternativet" er fascismen/nazismen.
Grunnen til at nazismen/fascismen/nasjonalismen igjen reiser seg er altså at den bygger
på de samme altruistiske ideer som sosialismen: den eneste forskjell er at et "fellesskap" er
byttet ut med et annet: arbeiderklassen er byttet ut med ens egen nasjon/rase. Både
sosialisme og fascisme er altså politiske implikasjoner av det samme etiske grunnsynet.
Og etter sosialismens sammenbrudd er den økende oppslutning om fascistiske ideer et nærmest
uunngåelig resultat av at all ungdom i Europa under hele etterkrigstiden er foret med
altruistiske og sosialistiske ideer. Det er også verd å legge merke til at nazistiske og
nasjonalistiske ideer er mest fremtredende i de land hvor de sosialistiske ideene stod
sterkest, og hvor det var nærmest forbudt å gi uttrykk for ikke-sosialistiske ideer: de
tidligere sosialistiske landene, som f.eks. i det tidligere Øst-Tyskland, i Jugoslavia, og
i enkelte Sovjetiske republikker.
DOMINERENDE FELLESTREKK
Det finnes et utall likhetstrekk mellom den sosialistiske ideologi og den nazistiske ideologi.
Begge er eksplisitt altruistiske: Sosialistene sier "fra enhver etter evne, til enhver etter
behov" og "del godene!", Hitler hevdet at "den selvoppofrende viljen til å gi sitt personlige
arbeid, og hvis nødvendig sitt liv, for andre, er mest utviklet hos medlemmene av den ariske
rase". Både sosialismen og nazismen er eksplisitt kollektivistiske: hovedvekten legges på
enten arbeiderklassen eller på rasen/nasjonen. Begge ideologier er ikke-rasjonelle - begge
bekjemper det syn at det enkelte menneske skal ha frihet til å kunne handle på grunnlag av sin
egen rasjonelle overbevisning. Begge er meget fiendtlig innstillet til egoisme, og i praksis
fører dette til at samfunn organiseres med tvang som et vesentlig innslag. De som går inn
for å "dele godene" har absolutt ingen motforestillinger mot å bruke fysisk tvang overfor
de individer som ikke frivillig ønsker å dele sine goder med andre. Statlig initiering av tvang
overfor enkeltmennesker er et naturlig resultat av den holdning at "fellesskapet" er viktigere enn
individet, og at det moralsk høyverdige er å ofre seg for fellesskapet: Det enkelte individ
må tvinges til å være (det som oppfattes som) moralsk.
Både sosialismen og nazismen slutter altså opp om slagordet "fellesnytten foran egennytten",
begge er derfor imot individuell frihet, begge er imot privat eiendomsrett; begge er sterkt
anti-kapitalistiske; begge går inn for sterk politisk styring av enkeltmennesker og hyller
politiske diktatorer (Hitler, Mussolini, Mao, Lenin, Stalin, Castro, Kim Il Sung), begge
oppfordrer til kamp mot andre grupper enn den man selv velger å tilhøre: sosialistene
oppfordrer til klassekamp, nazistene oppfordrer til rasekamp. (Avisen med den makabre
tittelen "Klassekampen" er ansett som et seriøst organ. Dette viser i hvor stor grad
nordmenn er indoktrinert til å tro at alt som har med sosialistisk kollektivisme å gjøre er
noe positivt. Man kan tenke seg reaksjonene dersom nynazistene idag hadde begynt å utgi en
avis med det helt tilsvarende navnet "Rasekampen".) Et nødvendig resultat av en kollektivistisk
grunnholdning er at den gruppen man selv velger å tilhøre fremstilles som foretrukken (som
"Guds utvalgte folk", som "herrefolket", eller fremheves i slagord som "Norge for nordmenn")
eller som om den skal ha all politisk makt ("proletariatets diktatur"). Andre grupper gis
skylden for mange av de problemer som finnes: noen gir jødene skylden, noen gir kapitalistene
skylden, noen gir utlendingene/innvandrerne skylden.
Et annet viktig fellestrekk mellom nazister og sosialister er at nazistene benekter eller
bagatelliserer Nazi-Tysklands utryddelse av kanskje så mange som 11 millioner mennesker,
mens sosialister enten bagatelliserer eller benekter både utryddelsene under Stalin og Pol
Pot, og også benekter den politiske undertrykkelse som finnes og fantes i alle sosialistiske
land. Fremtredende sosialisters benektelse av historiske fakta har selvsagt vært med på å
legitimere nynazistenes tilsvarende holdning.
IDENTISK POLITIKK
Dessuten er det slik at dersom man også undersøker den praktiske politikk som nazister/fascister
står for, vil men finne at den er identisk med den politikk som sosialister står for: I 1933
var Tyskland rammet av sosial nød, stor arbeidsløshet, stor inflasjon, kulturelt forfall,
sterke fagforeninger, parlamentarisk kjekl (ved valget i 1932 kunne tyskerne velge mellom 37
partier), en regjering hvor et stort antall av de 112 statsrådene var korrupte, og stadige
stridigheter mellom de 25 delvis selvstendige delstatene.
I løpet av kort tid etter maktovertagelsen sørget Hitler for at både den lovgivende og
utøvende politiske makt ble samlet i hans hender. Overtagelsen hadde bred oppslutning;
Fullmaktsloven av 1933 ble vedtatt i Riksdagen med 441 mot 94 stemmer. Raskt sørget Hitler
for at alle andre partier enn hans eget mistet all innflydelse, slik at han uten hindringer
kunne sette i verk sin politikk. Denne inneholdt viktige elementer som vil ha full oppslutning
blant sosialister idag: Hitler satte igang store offentlig finansierte byggeprosjekter (f.eks.
Autobahn), han fikk satt igang produksjon av en billig bil som skulle kunne kjøpes av folk
flest (Volkswagen), han sørget for at det ble bygget billige arbeiderboliger (ca. 1,5 millioner
på 4 år).
Videre ble det innført omfattende sosiallovgivning: arbeidsuken ble begrenset til 40 timer,
arbeidere skulle ha rett til 18 dagers betalt ferie hvert år, og unge familier fikk
etableringslån fra Staten som ble redusert med 25% for hvert barn paret fikk. Ved å utstede
statsobligasjoner fikk staten enorme inntekter (12 milliarder Mark på 4 år) som ble gitt som
billige lån til næringslivet, og snart var det økonomiske liv tilsynelatende på fote igjen:
arbeidsløsheten forsvant og levestandarden steg. Denne politikken fikk så raske resultater at
arbeidsløsheten bare i løpet av 1933 ble redusert med mer enn 2,6 millioner. Det er ikke
underlig at personer med en altruistisk/sosialistisk grunninnstilling ser med tilfredshet på
en slik politikk. F.eks. hyllet den britiske sosialisten Lloyd George Hitlers politikk i en
serie avisartikler i 1936. Lloyd George hevdet også at Hitler var Europas kanskje mest
betydningsfulle statsmann noensinne.
Selvsagt kan ikke en slik politikk som ble ført i Tyskland gi positive resultater i det lange
løp, og vi vet alle hva som ble resultatet for Tysklands del. Men for den som ikke er istand til -
eller er villig til - å tenke langsiktig, vil en slik politikk kunne være fristende. Likeledes
har den politikk som er ført i både Vest- og Øst-Europa etter 1945 - kamp for "sosial utjamning" med
enorm beskatning av enhver produktiv virksomhet og kolossale overføringer til alle de grupper
som er så sterke at de har klart å få seg definert som "svake" - hatt allmenn oppslutning,
men også denne politikken vil uunngåelig føre til enorme problemer på lang sikt.
Det er imidlertid ett moment som i dagens politiske klima hindrer nazismen i å få stor
oppslutning: den organiserte utryddelsen "uønskede" mennesker. At sosialistiske regimer har
utryddet mangfoldige millioner mennesker - langt flere enn nazistene klarte å utrydde - har dog
ikke forhindret at sosialismen fortsatt er en allment respektert ideologi.
BARE EGOISME MEDFØRER FRIHET
Kan vi ha et realistisk håp om å slippe sosialismens og nazismens ødeleggende politikk?
Bare hvis de dominerende etiske holdningene i samfunnet skiftes ut: altruismen som etisk
ideal må forkastes og erstattes med en egoistisk grunnholdning. En slik grunnholdning vil henge
nøye sammen med fornuft, individualisme og politisk frihet, og en slik grunnholdning er
nødvendig for å akseptere det faktum at hvert enkelt menneske har ukrenkelige rettigheter
(i Lockeansk forstand), og har rett til å leve sitt liv slik det selv ønsker så lenge andres
rettigheter ikke krenkes. Den politiske implikasjon av dette er at statens eneste legitime
oppgave er å beskytte mennesker mot krenkelser av disse naturgitte rettigheter. Dette politisk
systemet er laissez-faire kapitalisme.
(En langt mer utførlig behandling av problemstillingen i denne artikkelen kan man finne i
Leonard Peikoffs bok The Ominous Parallels.)
©Vegard Martinsen 1993