Den masseproduserende professor Thomas Hylland Eriksen har i Dagbladets kronikk om «Rimi-samfunnet» 30/6 tydelig demonstrert hva han baserer sine meninger på. Med påstander som at vi nå har «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene» kan man tydelig se at det er fantasi, ikke fakta, som er basis for hans ytringer.
Idag går 70-80% av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80% eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100% av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker - se f.eks. momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24%, men også utvider grunnlaget.
Dette er fakta. Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null! Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen - den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte. Hva med partier? Alle, unntatt ett, ønsker å øke statens, dvs. politikernes og byråkratiets, makt, kun Det Liberale Folkepartiet ønsker å redusere statens makt.
Det er selvsagt riktig at den allmenne retorikk nå er mer positiv til det frie marked, men en professor burde kunne forstå at retorikk er noe annet enn fakta.
Det er også feilaktig når Hylland Eriksen beskriver Ayn Rand som en som primært er opptatt av «den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger». Det hun sier er at mennesket må være rasjonelt og langsiktig, og avstå fra å initiere tvang mot andre mennesker. Årsaken til den utbredte korttenkthet som Hylland Eriksen beskriver, ligger i mangelen på rasjonalitet, men det er et for stort tema å ta opp her. Men Ayn Rands bøker anbefales.
Hylland Eriksen har selvsagt rett i at masseproduksjon ofte fører til redusert kvalitet, men han burde kanskje begynne med seg selv?
Dette innlegget ble trykt i Dagbladet 3. juli 2001
©Vegard Martinsen 2001