Losing Ground

Bokomtale av av Vegard Martinsen

Trykt i Fremskritt 18. november 1987

11968 var 13 % av befolkningen i USA under den såkalte fattigdomsgrensen. Like før hadde president Johnson innledet sin «krig mot fattigdommen». I årene deretter ble det brukt millioner av dollar på forskjellige former for hjelp av de fattige, som f.eks. bostøtte, yrkesopplæring, skoleplasser, matkuponger, gratis medisinsk behandling, hjelp til ugifte mødre, osv. Resultatet av dette var at i 1980 var fremdeles 13 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. I årene før Johnsons «war on poverty» var det praktisk talt ingen offentlig hjelp til de fattige, og da hadde andelen av fattige stadig sunket; i 1950 var 30% under fattigdomsgrensen, i 1960 hadde tallet sunket til 22% og i 1968 var tallet nede i 13 %. Denne heldige utviklingen stanset med en gang det offentlige begynte å bruke store beløp på å hjelpe de fattige.

Charles Murrays bok Losing Ground: American Social Policy 1950-1980 gir en historisk fremstilling av amerikansk sosialpolitikk i årene før og etter krigen mot fattigdommen ble satt i gang. Murray, som har en Ph.D. fra Massachusetts Institute of Technology, har i en årrekke arbeidet med sosiale spørsmål ved American Institutes for Research. Boken har vakt stor oppsikt, ikke bare i USA, men også internasjonalt, den har fått bred omtale i både Time og Newsweek. I Norge er boken blitt ignorert, selvfølgelig.

Murray åpner boken med å fortelle at fattigdom ikke var noe problem i USA før 1962, det vil si, det var ikke et problem som forskere og politikere var særlig opptatt av. Forandringen skjedde i 1962, da Michael Harrington utga boken The Other America. Harrington påstod at det midt i blant velstående amerikanere fantes en stor, fattig befolkning, ca. 50 millioner mennesker, og at denne fattigdommen ikke ville bli mindre og mindre etter hvert. Harrington mente altså at fattigdommen var strukturell. Til tross for at boken brakte en del ukorrekte opplysninger, fikk den meget stor innflydelse på amerikansk politikk i årene deretter.

Tidligere holdninger til dette problemet hadde stort sett gått ut på at, for å sette det litt på spissen, «er du fattig, er det fordi du er lat». Etter 1962 var det umulig å mene dette. Nå var det samfunnet som hadde skylden hvis du var fattig. «Det er ikke din skyld om du går på en dårlig skole eller bor i et dårlig strøk, det er ikke din skyld om du får barn uten å vite hvem faren er, og det er ikke din skyld om du gjør en pike gravid og så nekter å ta ansvaret for det.» Dette synet vant gjenklang hos politikerne, og de bestemte seg for å løse problemet. Politikerne gjorde som de alltid gjør når de vil løse problemer, de bevilget penger. Fra midten av 60-tallet brukte den amerikanske staten millioner av dollar for å hjelpe de fattige. Det overraskende resultatet var at det ikke hjalp. Etter 15 år var det ikke bare flere fattige, det så også ut som om hjelpen hadde gjort problemene større.

Først så Murray på endel nærliggende forklaringer på at antall fattige (i prosent) har holdt seg konstant. Er forklaringen at den amerikanske økonomien var i vekst frem til 1968 og stagnerte den deretter? Dette kan ikke være en korrekt forklaring, fordi i årene fra 1953 til 1959 hadde bruttonasjonalproduktet en gennomsnittlig vekst på 2,7% pr. år, mens økningen var på 3,2% pr. år fra 1970 til 1979. Ligger forklaringen i demografiske forhold? Gjennomsnittsalderen i den amerikanske befolkningen har øket de siste årene, og siden gamle ofte har lave inntekter, kan dette kanskje gi en forklaring på at antallet fattige hadde øket. Men dette stemte heller ikke. Murray viser at dersom man ser helt bort fra de gamle, blir tendensen forsterket. Forklaringen måtte være en annen.

Ved å se nærmere på det statistiske materialet, fant Murray at de som ble voksne i årene omkring 1968 oppførte seg annerledes på en del områder enn deres foreldre hadde gjort da de ble voksne. Forskjellen var til og med markant hvis man så på eldre søsken til de som ble voksne rundt 1968. Murray sier det slik: «På grunn av alle støtteordninger som ble innført for å hjelpe de fattige, ble det lettere å greie seg uten å ha en jobb. Det ble lettere å la være å ta ansvar hvis man hadde gjort en pike gravid. Det ble lettere for en pike å ta seg av et barn uten å ha en mann. Det ble lettere å begå forbrytelser uten å bli tatt av politiet, det ble lettere å få tak i narkotika. (...) Fordi det ble lettere å greie seg uten arbeid, ble det lettere å la være å ta en utdannelse». (s. 175).

Det ble altså iverksatt en rekke støtteordninger som alle innebar at «Uansett hva du selv gjør, så går det bra». Boken setter opp tre hovedprinsipper for hvordan folk flest oppfører seg, og Murray mener at all sosialpolitikk må baseres på disse prinsippene. 1) Folk flest reagerer på incentiver. 2) Folk flest har ikke spesielt stor lyst til å arbeide hardt. Hvis det ikke lønner seg å arbeide hardt, vil de la det være. 3) Folk må holdes ansvarlige for sine handlinger.

Fra midten av 60-tallet forsøkte man å gjennomføre en politikk som gikk ut på å ignorere disse prinsippene. Resultatet ble, som vi har sett, særdeles mislykket. Murrays forslag til løsning er at samfunnet må bevege seg over i en mer liberalistisk retning. Han mener at hele det offentlige velferdsapparatet må nedlegges; ingen bør få hjelp fra det offentlige. Begrunnelsen Murray gir er at hjelpen fra det offentlige ikke bare er unyttig, den er ofte skadelig. I boken finner vi mange eksempler på dette; la oss se på ett her: Det høres kanskje fint ut at man gir støtte til ugifte mødre. Men når dette fører til at disse kvinnene får flere barn enn de ellers ville ha fått, og at det i denne gruppen forekommer dobbelt så mye barnemishandling som ellers, kan man spørre om det ville ha blitt best å ikke gi noen «hjelp» i det hele tatt.

Murray berører bare såvidt de moralske sidene av saken: Hvilken rett har staten til å ta penger fra en person og gi dem til en annen? Dette spørsmålet stilles ikke så ofte; statens «rett» til å gjøre med oss hva den vil, taes for gitt av de fleste.

Murray viser i boken at holdningen som ble vist av de offentlige myndigheter førte til at de fattige i mindre og mindre grad fikk kontroll over og ansvar for sine egne liv. På områder som inntekt, utdannelse og kriminalomsorg ble voksne mennesker behandlet som barn. Da er det kanskje ikke så rart at mange av dem ikke ble voksne. Skal man få folk til å ta ansvar, til å oppføre seg som voksne mennesker, må de behandles som voksne individer med ansvar for sine egne liv. Den beste hjelp staten kan gi er er kanskje å ikke gi noen hjelp i det hele tatt?


©Vegard Martinsen 1987, 2004