USAs behandling av Al-Qaida-fangene

av Vegard Martinsen

USA påstår at fangene er "ulovlige krigere" - dette er ofte gjengitt, men aldri forklart, i norske media. Soldater i krig sloss i uniform og bærer våpen åpenlyst, og slike fanger blir behandlet som krigsfanger etter internasjonale konvensjoner. Al-Qaida-fangene hadde sivile klær og bar skjulte våpen – derfor har USA all rett til å behandle dem som ulovlige krigere.

Hva slags krigere er de? De er topptrente, fanatiske islamister - det er disse som slår kvinner med stokker fordi burkaen er for kort. Videre, de nekter kvinner å jobbe, de nekter kvinner å gå til mannlige leger, de tar med seg homofile opp på hustak for å kaste dem utfor, de sprenger Buddah-statuer, de gnager over ledninger i fly for å få det til å styrte, de biter folk i hjel, de nøler ikke med å drepe tusenvis av sivile, de truer de amerikanske soldatene som vokter dem og sier at de skal drepe dem så snart de får anledning, osv.

De som virkelig er opptatt av fangers velvære på Cuba burde heller undersøke forholdene for de politiske fangene i Castros fangehull.

Det virker som om vår generasjons intellektuelle ønsker å følge opp tidligere generasjoner intellektuelles støtte til Pol Pot og Stalin, og nå har de funnet et like barbarisk regime de kan støtte. (Intellektuelles støtte til barbari er intet nytt, den første var antagelig Rousseau.) Å tro at man kan bekjempe Taliban/Al-Qaida/islamisme på andre måter enn krig er utrolig naivt.

De som nå føler sympati for Al-Qaida-krigerne kan sammenlignes med Mark Twains "committee of sappy women" (i boken om Tom Swayer), som ba om at den kaldblodige morderen Injun Joe måtte behandles mildt. De kan også sammenlignes med de som føler sympati med og gir støtte til folk som Jan Helge Andersen.

Tidligere har deler av krigen blitt sammenlignet med film (for eksempel "Independence Day"), men også her er en filmsammenligning på sin plass: Al-Qaida-fangene bør behandles som på samme måte som Hannibal Lecter.


Vegard Martinsen


Dette innlegget ble trykt i Dagsavisen 30/1-2002

©Vegard Martinsen 2002