Vi har alle sett forferdelige bilder - og hørt enda verre beretninger - fra krigen i Jugoslavia. Igjen får vi se hvor gru som krig er - krig er helvete på jord, og man må gjøre alt man kan for å unngå å komme i en slik situasjon.

På Balkan har det i hundrevis av år forekommet kriger mellom de ulike folkegruppene som holder til der. Slik har det forsåvidt vært over store deler av verden, men i dette området har slike strider forekommet så ofte at ordet Balkan er gått inn i språket som en betegnelse på et område hvor små grupper stadig kriger med hverandre.

Men det var fred på Balkan i de første 45 år etter annen verdenskrig. Hvorfor er det brutt ut krig nå? Og hvorfor kriger disse gruppene i stadig med hverandre? Og hva bør Vesten i så fall gjøre?

TITO

Etter annen verdenskrig overtok kommunisten Tito styringen i Jugoslavia. Mens de andre kommunistlandene i Europa isolerte seg som bak et jernteppe med lite samkvem med Vest-Europa, valgte Tito en åpnere linje for Jugoslavia. På grunn av stor grad av åpenhet mot Vesten, ble Jugoslavia det mest vestlig orienterte av kommunistlandene i Europa. Dette førte til stor turisme fra vest, og Jugoslavia arrangerte et vellykket OL i Sarajevo i 1984. Åpenheten førte til at Jugoslavia ble et relativt velstående land. Få ville trodd at 15 år etter OL var landet ødelagt av borgerkriger og en høyteknologisk krigføring fra NATO.

Befolkningen i Jugoslavia bestod av en rekke ulike folkegrupper - serbere, kroatere, bosniere, albanere - og disse har i innpå 1000 år kriget mot hverandre. Under Tito ble motsetningene mellom disse gruppene holdt i sjakk - det var ingen åpen strid mellom dem så lenge Tito regjerte.

Etter Titos død i 1980 var det ingen leder som var istand til å holde alle disse folkegruppene samlet under en stat, og de ulike gruppene begynte å arbeidet for å etablere egne stater. Men det er viktig å være oppmerksom på at ingen av disse gruppene har kjempet for frihet, det de har kjempet for er retten til å bli styrt av medlemmer av sin egen gruppe. Resultatet har blitt at i de siste 10 år er Jugoslavia blitt oppdelt i flere etterhvert selvstendige stater: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Herzegovina, Makedonia. Det som er igjen heter Jugoslavia (av naturlige grunner ofte kalt Rest-Jugoslavia), og består av fire provinser: Vojvodina, Montenegro, Kosovo og Serbia, som er den største provinsen.

I disse nye statene, tildels før de ble etablert som selvstendige stater, foregikk det som kalles etnisk rensing: individer som tilhører "feil" folkegruppe er blitt drept eller jaget ut av de nye statene.

Problemet nå er i provinsen Kosovo i den sørlige delen av Jugoslavia. I dette området er ca 90% av befolkningen albanere, kun ca 10% er serbere. Jugoslavias leder, Slobodan Milosevic har ønsket å fortsette den etniske rensingen av Jugoslavia, dvs. han har hatt ønske om å drive kosovo-albanerne ut av Kosovo. Dette har i tiden frem til mars 1999 foregått ved at soldater, politifolk og private militia-grupper har terrorisert sivilbefolkningen. Omfanget av denne terroriseringen har vært relativt liten, men styresmaktene i Jugoslavia har lenge hatt planer klare for en storstilet aksjon. Kosovo-albanerne har selvsagt kjempet imot, i hovedsak gjennom geriljagrupper som UCK. Disse ønsker å løsrive "sitt" område fra det strekt serber-dominerte Jugoslavia, noe som er uakseptabelt for serberne: Kosovo er viktig for serberne både av historiske (området er den serbiske nasjonens vugge, dvs. viktige hendelser i serbernes historie forgikk her) og strategiske grunner (en løsrivelse av Kosovo kan føre til at naboprovinsen Montenegro også løsriver seg, og da mister Jugoslavia adgang til havet).

Ser man dette fra serbernes ståsted, kan man si at det Milosevic gjør er å slå ned et forsøk på sesesjon (at en del av et land løsriver seg og etablerer seg som et selvstendig land) - en sesesjon er noe absolutt ingen regjering vil godta.

VESTENS INNBLANDING

Da de ulike gruppene i Jugoslavia etter Titios død begynte å kjempe mot hverandre, blandet Vesten seg inn for å forhindre kriger og massakre. Hvordan? Dels ved ulike former for boikott - f.eks. ble geriljagruppene i Kosovo utsatt for våpenboikott - og ved at fremtredende vestlige politikere ble send til Jugoslavia for å megle mellom partene. Resultatene av Vestens innblanding har dog ikke vært vellykkede - dannelsene av Bosnia og Krotaia førte til blodige kriger og massakre bl.a. mot serbere som var i "feil" område. Grunnen til at slik innblanding ikke har vært vellykket er at gruppene i området har hatet hverandre i mange hundre år. Et slikt hat blir alle forsøkt opplært til å føle helt fra barnsben av: alle individer blir opplært til å tenke på denne måten: "du er først og fremst serber, ikke individ eller jugoslav eller europeer, du er serber, og når du blir voksen må du hevne det som de andre gruppene har gjort mot oss gjennom de siste tusen år; og du må aldri glemme hva de gjorde mot oss i 1389". (F.eks ser vi en kosovo-albaner uttale i Dagbladet 15/4-99: "Nå venter min kone og jeg et barn til. Jeg håper det blir en gutt. Vi kosovo-albanere svarer når noen spør oss om hva som er vårt høyeste ønske: Å dø for vårt hjemland. Det er derfor vi blir glade når vi får gutter. Da har vi noen arvinger etter oss". Kosovo-albaneren, som er i ferd med å forlate Norge for å delta i krigen, tilføyer: "Jeg har aldri vært så glad som nå. Endelig skal jeg få gjøre noe for mitt eget land.")

Svært få fra Vesten forstår hva som blir mentaliteten i en befolkning hvor alle opplæres på denne måten: Vestens forhandlere har utvist en naivitet og en manglende virkelighetskontakt som er fullstendig sjokkerende. En av meglerne var Thorvald Stoltenberg (FNs megler fra 1993). Stoltenberg hadde vært sekretær ved den norske ambassaden i Jugoslavia, og han hadde vennskapsforhold med personer fra alle folkegrupper. Han uttalte etter at han hadde avsluttet sin meglerjobb - selvsagt uten noe positivt resultat - at han trodde når han fikk jobben at han ville ha fått istand en fredsavtale i løpet av noen uker!! At Stoltenberg kunne si noe så utrolig viser hvor naive og virkelighetsfjerne de etablerte miljøer er; Stoltenberg er ikke alene om å ha slike holdninger. Jeg hørte selv en Jugoslaviaekspert - professor i statsvidenskap - uttale i et intervju på NRKRadio etter Titos død at det ikke var noen mulighet for at det ville bli krig i Jugoslavia. Dette var helt utelukket, sa professoren, fordi disse folkegruppene hadde levet i fred med hverandre i 40 år. (Jeg husker ikke navnet på denne personen.)

VESTEN OG KOSOVO

Vesten har altså forsøkt å skape fred i Kosovo ved å få istand forhandlinger mellom representanter for kosovo-albanerne og Jugoslavias myndigheter. De avtaleforslagene som har forekommet har i praksis ført til at Jugoslavia har måttet godta at Kosovo blir løsrevet fra Jugoslavia. Jugoslavias regjering har naturlig nok ikke kunnet godta slike avtaler. Vestens forhandlere har så truet med at dersom Jugoslavia ikke vil godta en slik avtale, vil Vesten (NATO) gå til krig mot Jugoslavia. Vesten har sett det slik at dersom Kosovo, hvor befolkningen er 90% albanere, fortsatt skal ligge under Jugoslavia, vil dette føre til at den etniske rensingen fortsetter, og at albanerne derved sakte, men sikkert vil bli drept av serbere.

Vestens forhandlere har altså under forhandlinger som har pågått i flere år truet med at "dersom Jugoslavias president Milosevic ikke undertegner en fredsavtale som i praksis betyr at Jugoslavia avstår en betydelig del av sitt landområde, vil NATO gå til krig". Milosevic har selvsagt ikke kunnet undertegne en slik avtale, og NATO gikk derfor til krig 24. mars 1999.

NATOS BEGRUNNELSE

Med det formål å hindre fortsatt etnisk rensing i Kosovo begynte NATO altså å bombe militære mål i Jugoslavia. Milosevic svarte med å realisere sine planer om etnisk rensing av Kosovo,. og i løpet av få dager var innpå 1,5 millioner flyktninger på vei ut av Kosovo. Et stort antall albanere ble også massakrert av serbiske styrker. Planen fra NATOs side var at noen få dagers bombing ville bringe Milosevic tilbake til forhandlingsbordet for å undertegne. Resultatet, en intensivert etnisk rensing og en kolossal flyktningestrøm, kom helt uventet på NATO. Jeg vil tro at enhver militærekspert forutså at bombing ikke ville gi de ønskede resultater. Men hvordan kunne NATO da sette igang en slik aksjon? Svaret på dette viktige spørsmålet er at det ikke er de militære som bestemmer, det er politikere som tar alle viktige avgjørelser.

HVORDAN?

De som har forhandlet på vegne av Vesten er politikere. Dette er i dagens kultur personer som kun er opptatt av en ting: på kort sikt å tilfredsstille sine foretrukne velgergrupper/pressgrupper. På alle andre viktige områder er de prinsippløse, kortsiktige, urealistiske, virkelighetsfjerne og kunnskapsløse. Derfor kan ikke politikerne annet enn forårsake stor skade i alle saksområder de blander seg inn i. (Politikerne er dog ikke den fundamentale årsaken til problemene, de er kun et symptom på problemene).

Politikere fra Vesten har altså i flere år forsøkt å få Milosevic til å godta en avtale han absolutt ikke kan godta, og når forhandlingsmøter gang på gang gir intet resultat, så har de i fortvilelse kommet med en trussel: "dersom dere ikke undertegner må vi kanskje ty til sterkere midler". Og slike trusler kan man ikke bare fremsette, etterhvert må man gjøre alvor av dem.

Grunnen til at NATOs bombing ble satt igang var altså at politikere har truet med sterkere midler etter at de ikke fikk Milosevic til å undertegne en avtale som alle burde visst var uakseptabel for Jugoslavia.

Det man skulle ha gjort hvis man virkelig var opptatt av å oppnå de resultater man sa man var ute etter - sikkerhet for kosovo-albanerne, løsrivelse av Kosovo - var å sette inn soldater. Men dette ville kreve minst ca 150.000 soldater dersom Jugoslavia skulle yte motstand, og det måtte man regne med. Å sette inn en slik militærmakt fra NATOs side er fullstendig umulig - det er umulig å mobilisere 150.000 soldater fra de Vestlige demokratier for å kjempe for kosovo-albanerne. Det er også nærmest umulig for vestlige politikere å risikere at deres egne soldater mister livet. Så når man ikke kan sette inn soldater, må man gjøre noe annet for å få det til å se ut som om man gjør noe: man sender noen bombefly.

Men å sette inn bombefly alene er helt meningsløst: man setter normalt inn flyangrep først for at det deretter skal bli lettere å foreta en invasjon med fotsoldater! Bare å bombe har kun en eneste effekt (i tillegg til store ødeleggelse på mennesker og materiell): å gjøre motstanderne mer innbitt. Dette var forøvrig noe allerede Machiavelli var klar over: I "Fyrsten" konstaterer Machiavelli at folk i en beleiret by blir mer lojale mot sin leder. Dette gjelder også, sier Machiavelli, selv om befolkningen må utholde sult, død og lidelse. Det finnes også flere moderne eksempler som bekrefter dette: Hitlers bombing av England styrket Churchill, og USAs bombing av Nord-Vietnam styrket Ho Chi Minhs kommunistdiktatur. Journalister som nå er i Jugoslavia forteller at det var betydelig opposisjon mot Milosevic blant serberne før NATOs angrep, men nå har Milosevic full oppslutning. Hvis formålet med bombingen er å hjelpe kosovo-albanerne, så er det en grov feilvurdering. Men det virkelige formålet er å gi et inntrykket av at Vestens ledere gjør noe.

HVA BURDE MAN GJORT?

Det som kunne gitt enslags løsning (en sterk demping) av konflikten, er et vellykket attentat mot Milosevic. Det er endel tilfeller hvor enkeltpersoner har stor innflydelse på hvordan et land styres, og dersom man fjerne denne personen kan utviklingen bli en helt annen. Det eneste en leder kan gjøre er å spille på fundamentale ideer i en befolkning, men i betydelig grad er det lederens personlighet som bestemmer hvordan disse grunnholdningene skal utfolde seg i praktisk politisk handling. Milosevic er en leder som er fullstendig uten skrupler: han går bokstavelig talt over lik for å være serbernes leder og for å gjenreise serbernes storhet, og utviklingen har i mange år vært slik at han nå ikke har noe å vinne på å begynne å oppføre seg på en sivilisert måte. Som Macbeth "står han så langt ned i blod at han ikke kan snu". Jeg tror altså at det klokeste ville ha vært, dersom man først skulle blande seg inn, å foreta et attentat mot ledelsen i Jugoslavia: dersom Milosevic og noen av hans mektigste sympatisører ble eliminert, ville den nåværende konflikten snart være over. Men slike attentater kan ikke USA være med på, de er ifølge amerikansk lov forbudt! Det er altså tillatt å bombe sivile, men det er ikke tillatt å ta livet av en person slik at dette kan dempe/stanse krigshandlinger!

Altså: hvis man først skulle blande seg inn er et attentat det riktige. Men burde man ha blandet seg inn i det hele tatt? Hva burde man ha gjort? Ingen utenforstående kan skape fred i dette området. Som sagt er dette området befolket av grupper som hater hverandre og som har gjort dette i mange hundre år. Dette hatet gir seg utslag i at alle barn blir opplært fra de er meget små til å hate medlemmer av de andre gruppene, de blir fortalt "du må vite hva de gjorde mot oss i 1389, og når du blir voksen må du være med på å hevne det de andre har gjort mot oss." Så lenge alle barn blir slik opplært, er det ingen muligheter til fred. Fred blir det når slike ideer (gruppe-tenkning, selvoppofrelse og ufornuft) er byttet ut med rasjonelle ideer (individualisme, fornuft, rasjonell egoisme.)

Det finnes en rekke eksempler som bekrefter at det er slike irrasjonelle ideer som dominerer i området: I en artikkel i Aftenposten 26/3 står følgende: "Hvorfor er det blitt krig i Kosovo? Fordi to ulike folkegrupper, albanerne og serberne, strides om det samme område". Dette sitatet sier at områder betraktes som om de eies av grupper, ikke av individer. Folkene i disse områdene er videre sterkt religiøse: En viktig ting som skiller kosovo-albanere og serbere er at kosovo-albanerne er muslimer og serberne er kristne. Serberne ser på seg selv som om de beskytter det siviliserte og kristne Europa mot angrep/folkevandringer fra primitive muslimer. Med den etniske rensingen som foregår kan de si at det de forsøker er å stanse muslimenes invasjon av Europa og drive dem tilbake dit de kom fra. Man kan ved å lese dagens aviser få det inntrykk at kosovo-albanerne har hatt flertall i dette området i lang tid, men i virkeligheten har andelen kosovo-albanere i dette området øket kraftig i de siste 30 år. Det er flere grunner til dette, dels har serbere flyttet vekk etter trakassering fra kosovo-albanere, dels har de muslimske kosovo-albanerne svært store barnekull, og dels ble det under Tito tatt inn store mengder muslimske gjestearbeidere.

MULIGE KONSEKVENSER AV NATOS ANGREP

NATO har reellt sett gått til krig mot serberne. Men også serberne har venner: russerne betrakter serberne som sitt broderfolk, og er sannsynligvis villige til å gå til krig på serbernes side, noe som kan føre til en krig mellom NATO og Russland. Dette er selvsagt en meget urovekkende mulighet. Dessuten kan man si at NATO forsøker å få til en sesesjon fra Jugoslavia: russerne er livredde for dette prin- sippet, de har jo gått til krig for å hindre Tsjetsjenia i å tre ut av Russland. Lykkes en sesesjon for Kosovo, kan flere grupper i det som nå er Russland bli motivert til å forsøke det samme. Dette er en utvikling Russland ikke kan tillate. Men serberne har flere sympatisører: grekerne har alltid betraktet serberne som sine venner. Og tyrkerne sympatiserer med kosovo-albanerne. Hellas og Tyrkia er naboland, og de er begge med i NATO.

NATOs bombing kan altså føre til at Russland engasjerer seg på Jugoslavias side, den kan føre til at krigen sprer seg inn i Hellas og Tyrkia, den kan selvsagt føre til terroraksjoner fra serbere mot sivile i alle NATO-land, osv.

HVA BURDE VESTEN GJORT?

Ingenting. Vesten burde ikke ha blandet seg inn i det hele tatt, Vesten burde ikke ha sendt forhandlere, Vesten burde ikke ha sendt observatører, Vesten burde ikke ha sendt bomber. Vesten burde kun ha forøkt å hindre konflikten i å spre seg til "sine" områder. Vesten burde kun ha gjennomført en fullstendig boikott av den aggressive part (Jugoslavia), og solgt våpen til den angrepne part (UCK). I virkeligheten har UCK vært utsatt for en våpenboikott. De vestlige land burde selvsagt også ha tatt imot flyktninger, men idag er dette meget problematisk siden alle vestlige land praktiserer en politikk som innebærer meget generøse offentlige støtteordninger til alle som oppholder seg innenfor landets grenser, og hva verre er, alle vestlige land tillater i stor grad kriminelle å gå løse. Skulle man virkelig arbeide for fred i område, må man forsøke å utrydde religionen og all annen ufornuft, og erstatte disse grunnideene med rasjonelle ideer. Kun rasjonelle ideer kan skape fred på lang sikt. Men hva kan skape fred på kort sikt? Det er selvsagt forferdelig at mennesker massakrerer hverandre. Men det er dessverre slik at når grupper med ulike irrasjonelle filosofier lever innenfor samme stat, så forekommer det ofte at personer fra en gruppe dreper personer fra andre grupper: dette skjer idag i Nord-Irland, i Midt-Østen, på Ceylon, i Indonesia...

Hva gjør man da? Den eneste løsningen på lang sikt er altså å erstatte de irrasjonelle ideene med rasjonelle ideer. Man på kort sikt? Det som forsøkes idag er å la de ulike irrasjonelle gruppene få sine egne land/stater. Men dette må bety at andre grupper må oppgi områder de betrakter som "sine". Og dette er de aldri villige til, resultatet blir krig: FN tvang arabiske land til å oppgi sine områder for dannelsen av Israel i 1948, resultat krig; britene tvang igjennom en deling av India: muslimene fikk Pakistan, resultat: krig. Vesten forsøker nå å ta en del av Jugoslavia og gi det til kosovo-albanerne; resultat: krig. Det er altså irrasjonelle ideer som forårsaker konfliktene: ufornuft, selvoppofrelse, gruppetenkning. Og det er rasjonelle ideer: fornuft, individualisme, rasjonell egoisme, individers rettigheter som er forutsetningen for løsning av konflikter på en fredelig måte.

Men også Vesten er idag i alt for stor grad preget av irrasjonelle ideer. Grunnen til at befolkningen og lederne i Vesten føler at de må blande seg inn der hvor det er krig er selvsagt et resultat av den utbredte altruismen. Men den går heldigvis ikke så dypt idag at man kan sende soldater (som USA gjorde til Vietnam på 60-tallet for å utkjempe en håpløs krig). Noe som også er farlig for Vesten er dens prinsippløshet; Vestens ledere sier at de griper inn for å beskytte kosovo-albanerne mot overgrep fra Jugoslavias regjering - men bruker man denne begrunnelsen, må man også gripe inn for å beskytte kurderne, som er utsatt for overgrep av Tyrkias regjering. Men her er Vestens ledere tause. Slik inkonsekvens er intet annet enn rent hykleri, og oppfører man seg slik, mister man enhver moralsk autoritet. Dette fører også til at folkegrupper utenfor Vesten får mistro til Vestens virkelige idealer, dvs. rasjonelle ideer. Løsningen er også her som på alle andre områder: rasjonelle ideer. Kun rasjonelle ideer kan hindre krig. Irrasjonelle ideer fører til alle mulige negative resultater: Det er riktig som Objektivisten John Ridpath sa det: "Bad ideas kill"!