Eiendomsrettens betydning

av Vegard Martinsen
 

Noen land er rike og noen land er fattige - men hvorfor er det slik?

Det er tre svar som vanligvis gis på dette spørsmålet: Det ene er at de rike land er de land som har mye naturressurser, fattige er de land som ikke har slike ressurser. Det andre svaret er at rike land har en befolkning med høy uttdannelse - de politiske myndigheter forsøker derfor, for å øke velstanden, å styrke skoleverk og andre deler av utdannelsessystemet - ved f.eks. subsidierte studielån - for å bedre utdannelsesnivået. Det tredje svaret er at de rike land er de som har utnyttet eller plyndret andre land, og det er disse som har vært plyndret som nå er fattige, dvs. årsaken til rikdom er imperialisme, og årsaken til at enkelte land er fattige er at de er blitt utnyttet av andre.

Det er bare en ting i veien med disse forklaringene - de stemmer ikke med virkeligheten. Det finnes land/områder som er rike på naturressurser og som er fattige, og det finnes land som ikke har naturresurser og som er rike. Eksempler på det første er nærmest hele Afrika, og på det andre Hong Kong og Japan. Og det finnes land som har gått fra å være rike til å bli fattige selv om de har mye naturressurser (Argentina). Utdannelse er heller ikke avgjørende - befolkningen på Cuba er visstnok velutdannet (målt med tradisjonelle mål for u-land), men dette poenget er vanskeligere å eksemplifisere. Og det er ingen sammenheng mellom imperialisme/rikdom og kolonistatus/fattigdom (USA, rikt uten å ha hatt kolonier, Hong ong rikt, er koloni), Sovjetunionen, fattig selv med flere tiårs kontinuerlig plyndring av en rekke satelittstater.

Hva er det da som avgjør velstand/fattigdom? Det korrekte svaret på dette spørsmålet er som dere vet det følgende: velstand finnes i land som har en sikker eiendomsrett - fattige er de land som ikke har sikker eiendomsrett. Med dette menes at et land må ha en allment akseptert og i et lovverk en veldefinert eiendomsrett. Videre må landet ha et politi som beskytter eiendom, dvs. som arresterer tyver og svindlere, og det må ha et rettsapparat som straffer de som krenker eiendomsretten. Har et land en eiendomsrett som er respektert og sikker, da har landet økonomisk vekst og stadig økende levestandard for hele befolkningen. Har landet det ikke, er landet fattig. Og dersom et land har en eiendomsrett som stadig svekkes, da vil landet forfalle, økonomisk sett.

Tom Bethells bok "The Noblest Triumph" (St. Martin's Press, 1998) tar for seg eiendomsrettens historie, og viser blant annet det som nettopp ble beskrevet. I det følgende skal jeg komme inn på noen av av de poengene som taes opp i Bethells bok.

EKSEMPLER PÅ EIENDOMSRETTENS BETYDNING

Vi tenker oss en bygning med 300 leiligheter som alle eies privat. Hver leilighet kan selges og kjøpes til markedspris. Men strømregningen er felles. Alle bruker så mye strøm som de vil, og regningen deles likt på alle 300. Dersom man er forsiktig og sparer - slår av lys når man går ut av et rom, setter ned varmen når man ikke bruker rommet osv., da får man selv nyte godt av 1/300 av besparelsen. Sparer man strøm for 100 kr, da sparer man alle for 33 øre. Derimot, hvis man sløser med strømmen - lar lys stå på, holder alle rom oppvarmet hele døgnet, o g for eksempel øker strømregningen med 100 kr - da må alle betale 33 øre mer.

De besparelser og ekstrautgifter som den enkelte forårsaker blir altså fordelt på alle leieboerne. Dette fører selvfølgelig til sløsing av strøm. Ledelsen - styret i blokken - er klar over at det sløses, og de foreslår selvfølgelig følgende løsning - vi deler ut løpsedler og setter opp oppslag om at nå må man spare: sett temperaturen ned, slå av lys, osv. Og selvfølgelig finner man ut at dette ikke hjelper. Det neste man gjør er å ansette inspektører som kan komme inn i din leilighet for å sjekke om du har lys på i rom som ikke brukes, og om du har for høy temperatur i rom du ikke benytter. Disse kommer først på varslede besøk. Dette hjelper ikke. Så kommer de på besøk som ikke er varslet - så kan de gå inn i din leilighet når du ikke er tilstede - man ender opp med et overvåkingssamfunn hvor alle mistror alle, alle mistenker alle, osv. Og selvsagt, det hjelper ikke: strømregningene fortsetter å stige. Så kommer rasjonering: i dette tilfelle blir strømmen slått av og på for hele bygningen på bestemte tider. (Alle disse metodene benyttes i Norge idag på områder som ikke disponeres i overensstemmelse med privat eiendomsrett.)

Det Bethell foreslår som løsning på dette problemet er selvfølgelig følgende: La eieren av hver leilighet selv betale for den strømmen han selv bruker! Da kan hver bruke så mye han ønsker, og selv spare/sløse så mye han vil. Alle problemene ovenfor ville da ha blitt unngått. Bethel forteller at der hvor man innfører slike ordninger - hver enkelt betaler den strømmen han selv benytter - der synker strømforbruket over natten med ca 25%.

Allerede Aristoteles innså dette: "For that which is common to the greatest number has the least care bestowed upon it" ("Politikken", Bok ll). Men han sier også at å ha ting felles er en fin ting, selv om det er upraktisk.

Løsningen på problemet med sløsing er å innføre privat eiendomsrett. Men hvorfor er det så få som forstår dette? Hvorfor er disse løsningene innført på så få områder?

Før han svarer på dette tar Bethell et lite forbehold. I visse tilfeller kan ordninger med alt felles fungere. Det må da være i små grupper med spesielt utvalgte personer, og disse må være sterkt bundet til hverandre av en felles, selvoppofrende ideologi. Det finnes f.eks. klostre som fungerer på denne måten. Men for store grupper mennesker vil denne felleseiemodellen alltid føre til sløsing, snylting, mistenksomhet, strid, uro, kaos, korrupsjon, forfall, vold - slik vi nå omkring oss kan observere disse tingene: det uunngåelige resultat av sosialisme og velferdsstat.

Over til endel historiske eksempler: En gruppe innvandrere - 104 stk - reiste fra England til Amerika i 1607. De kom til områder (Jamestown, Virginia) med gode muligheter for å leve rett av landet slik det var; "the country was fertile and in many ways hospitable. There were mussels and oysters, turkie nests and many eggs, many fruits as strawberries, mulberries, raspberries and fruits unknown, meadows great and large, great store of deere ..the soil was good and fruitful" (s. 33)

Men i løpet av noen få måneder døde 38 personer av sult. Gruppen ble suppelert med flere - ca 500 - fra England, men i løpet av et halvt år var det bare 60 igjen. Den første som begynte å se årsaken til problemene var en ny guvernør som kom til området i 1611, Sir Thomas Dale: Opprinnelig skulle alle dyrke i fellesskap, og det som ble produsert skulle gå inn i en felles pott. Denne ordningen hadde ført til at så mange sultet ihjel. Men Dale innførte privat eiendomsrett:

"Sir Thomas Dale hath taken a new course throughout the colonie...and this it is, he hath allotted to every man in the colonie, three English acres of cleared Corne ground, which every man is to mature and tend...." (s. 34)

Denne nyordningen førte til store forandringer. Folk begynte å jobbe intenst, velstanden steg, og folk ble etterhvert rike. Samtidig hadde Dale innført strenge straffer. Bethell nevner ikke hva som var straffbart, men foruten tyveri var det antagelig straffbart ikke å gå i kirken, og å være blasfemisk etc. Men så kommer det viktige. Alle hjemme i England ble oppmerksom på at velstanden i kolonien økte. Og de snakket varmt om de nyordninger som guvernør Dale hadde innført. Men det som ble fremstilt som årsaken til den økende velstanden, det var de strenge straffene. Altså ikke eiendomsretten. Bethell skriver "Here we see something that we shall encounter time and again: the failure to grasp the role played by private property in economic life, and the attribution of its advantages to some other cause; in this instance, the use of severity" (s.35).

Robert Owen (1771-1858) tjente en formue på å produsere spinnemaskiner. Han var en del av tidens intellektuelle miljø - han var en forretningspartner med Jeremy Bentham, han diskuterte med folk som Thomas Jefferson (sa han i sin selvbiografi, men Jefferson nevner ham ikke), Malthus, Ricardo, Mill. I 1825 fikk han tale til USAs kongress, høyesterett og regjering. Han ble endog nevnt ved navn som en stor pioner i "Det kommunistiske manifest".

Owen mente at religion var forferdelig - den gjorde mennesket til "a weak, imbecile animal". an hatet maskiner, de var menneskehetens største forbannelse. Men viktigst er hans syn på eiendomsretten: Han mente at eiendomsretten var roten til alt ondt: "private property is an evil of incalculable magnitude, and a never-failing cause of disunion among all classes and countries" - dette ble skrevet mens han var en erfaren mann på 78. Owen ønsket et samfunn hvor alt ble eiet i fellesskap, og hvor alle fikk det de trengte. Siden han var rik kunne han sett i verk sine ideer.

Han overtok en møllebedrift 1/1-1800, og i den ansatte han langt flere personer enn det var bruk for, og han ga dem nærmest gratis skoler, boliger, legehjelp og pensjoner. Owen var aktiv som talsmann for denne måten å organisere samfunn på, han skrev i avisene, møtte politikere og adelsmenn, osv. Han kjøpet opp mengdevis av eksemplarer av aviser som omtalte hans prosjekter og sendte dem til innflydelsesrike personer. Han begynte også en koloni i USA. Han inviterte alle som var "indistrious and well-disposed" til å komme til hans koloni New Harmoni i Indiana. I løpet av kort tid haddde han 1000 kolonister. De var alle villige til å bo gratis i hans hus, lytte til foredrag om det nye mennesket som ikke hadde behov for eiendom, delta i diskusjoner, spise gratis mat, osv. Men det de ikke var interessert i, det var å jobbe.

Hvordan gikk det med denne kolonien? En historiker skriver: "...the one thousand Owenites at New Harmony ...neither put the factories into operation, nor even got farming underway ... the community could not even grow food to sustain itself" (s.131)

Hvorfor virket det ikke - den vanlige forklaringen: folk er ikke idealistisk nok - de må oppdras til, de må opplæres til å bli mer idealistiske. Som vi vet, alle forsøk av denne typen har endt i fiasko. Alle kolonier av denne type som ble etablert endte - ender - i fiasko. De må legge ned etter kort tid. Hvorfor? Vi kommer tilbake til dette.

SYN PÅ EIENDOMSRETT BLANT ØKONOMER

Vi vet at det finnes økonomer og andre tenkere som har forstått eiendomsrettens betydning - Bastiat, Say, Mises, Rand - men innen etablerte miljøer - hvordan er forståelsen for eiendomsretten betydning der?

Sosialøkonomiens far er selvsagt Adam Smith. Han forfekter i stor grad et fritt marked, og hans "The Wealth of Nations" kom på en tid - 1776 - da eiendomsretten sto sterkt. Den sto så sterkt at man ikke anså det for nødvendig å gi eiendomsretten noe forsvar eller noen begrunnelse. "The Wealth of Nations" inneholder praktisk talt ingen ting om eiendomsretten, og uttrykket "private property" er kun nevnt en eller to ganger (s.100) i hele det store verket. Ricardo nevnte ikke privat eiendomsrett mer enn en gang (s.100), og eiendomsretten som sådan ble bare nevnt i forbifarten (s. 99). Men Bentham derimot skrev at "The law that gives sanctity to property is the noblest triumph of humanity over itself" (s 101). Fra dette sitatet har Bethell tatt bokens tittel. John Stuart Mill er den første økonom som diskuterer eiendomsrett i betydelig grad (i sin "The Principles of Political Economy"). Med utgangspunkt i den feilaktige tese om at produksjon var gitt - produksjon av det vi trenger av alle typer varer og tjeneser (mat, klær, hus, fornøyelser, kultur, etc.) det går av seg selv - og at kun distribusjon var problemet, gikk han inn for noe han oppfattet som vi idag vil beskrive som en en mer "rettferdig" fordeling av det som "samfunnet" produserte: "The distribution of wealth depends on the laws of society" (s.111). Altså: produksjon er gitt, og det som er produsert må fordeles på en passende måte. Bethell skriver: "This may have been one of the more influential errors in the history of economic thought" (s.111) Mill skryter i sin selvbiografi om at "det som er den viktigste forskjellen på min bok ("Principles of Political Economy") og alle tidligere fremstillinger av politisk økonomi er min innovasjon: separasjonen mellom produksjon og distribusjon (s. 111). Dette er altså den samme Mill som på grunn av skriftet "On Libery" fremstilles som arketypen på en liberalist.

I sosialøkonomiens barndom var det altså praktisk talt intet forsvar for eiendomsrettens betydning i den økonomiske litteraturen. Men det var heller ingen angrep på den. Og nå, når angrepene kommer, da finnes det intet forsvar! Fra nå av er det intet forsvar overhodet for eiendomsretten å finne noe sted (i etablerte miljøer), og den begynner å bli angrepet fra alle hold - fra både konservative og radikale, dvs. sosialister og marxister. Den vanlige holdning blant alle var at de lover som beskytter eiendom, det er de som skaper fattigdom. Grunnnen til at noen er fattige, trodde - tror - de fleste, er at de rike har for mye og ikke vil dele. Derfor mente - mener - de fleste at for å bekjempe fattigdom må man fordele de verdiene som allerede finnes, mao. ta fra de rike og gi til de fattige. Dette synet finner man hos Alfred Marshall, som i sin viktige "Principles of Economics" (1890) kritiserte Bentham: "Bentham hadde i sine disipler sådd en nærmest overtroisk respekt for privat eiendomsrett" (s.101). Og med Marx kommer for alvor ideene til Rousseau inn: dere husker at Rousseau hyllet "the noble savage", og han hevdet at den første som gjerdet inn et område, sa "dette er mitt" og fikk folk til å tro på ham, det var han som innførte sivilisasjonen og ødela verden og mennesket.

Marx var fundamentalt sett sterkt influert av Rousseau: "kommunismens teori kan oppsummeres i en setning: opphevelsen av privat eiendom" (s 111). Marx sa videre at privat eiendomsrett "independently from society and without regard for other men" ikke er annet enn en "right to selfishness", hvilket er korrekt. Marx mener at mennesket er ødelagt, ikke av sivilisasjonen, men av arbeidsdeling: det virkelige menneske må kunne gjøre alle jobber som det ønsker, ikke være fanget av å være kun lege eller gartner eller forfatter - hvert menneske skulle være alt. Men Marx hadde i hvert fall et positivt syn på industri og materiell velstand. Bethell oppsummererer "In the works of Smith, Ricardo, and others, then, we see that property was for a while considered to lie outside the realm of economics. Then it was admitted into Millæs treatise...under the rubric of distribution.. og så "the Marxists ... swept aside as unworthy ..." enhver diskusjon om eiendomsrett (s. 116).

SYNET PÅ EIENDOMSRETT IDAG

I 1971 uttalte en velkjent økonom, Kenneth Arrow, senere Nobelprisvinner: "eiendomsrett har ingen betydning for folks produksjon og handel" (s.311). Dette var det utbredte synet på denne tiden. Men rett før hadde det skjedd noe, rett før denne uttalelsen falt. Arman Alachian, økonom ved UCLA, skrev en artikkel for "New Palgrave Dictionary of Economics" i 1965, hvor han sier at hans syn - i strid med Arrows - er at eiendomsrett har en betydning for folks produksjon/handel. Han forsvarte eiendomsrett og mente at den er et gode. Men mest interessant for oss her er følgende formulering - dette er et sitat fra Alachian i 1981: "I felt like a monkey who sat at a typewriter and typed out E=mc2 or something like that, and along came Einstein a littel later on and interpreted it. I am constantly amazed at the idea that somehow, and itæs always nice to hear, Iæve played a role in establishing a new field called property rights" (s. 310).

Altså, innen etablert sosialøkonomi er eiendomsrett et nytt tema, et som ble oppdaget på midt på 1960-tallet (det var da Alachians artikkel ble publisert).

Alachian referte til Einstein som tolket dette, forsto betydningen. Dette var Ronald Coase (Nobelpris 1991) - externalitetsproblemer, som man trodde at kun staten kan løse, kan løses ved veldefinert eiendomsrett - intet å spare på statlige inngrep. (Gnister fra toget som kjører forbi antenner en bondes avling - Coase sier at den vanlige løsningen (staten gir bestemmelser) ikke er mer effektiv enn å ha privat eiendomsrett, og at eierne så løser slike konflikter ved frivillige avtaler seg imellom.)

En annen viktig begivenhet i gjenreisningen av respekten for eiendomsretten er Garrett Hardins innflydelsesrike artikkel "The Tragedy of the Commons" (1968) Denne artikkelen gjentar Aristotelkes' poeng (sitert ovenfor), og innfører uttrykket "almenningene tragedie" om overforbruk av ressurser som alle bruker og ingen eier (som strømforbruket i vår bygning).

Ifølge Bethell skjer det altså en gjenoppdagelse av eiendomsrettens betydningfar midten av 1960-tallet. Det var på denne tiden at Ayn Rand begynte å skrive filosofiske essays, og i et av disse forsvarte hun eiendomsretten, og Bethell gjengir følgende sitat (s. 172), og karakteriserer dette slik: "Never has the doctrine of rights been more forcefylly stated": "The right to life is the source of all rights - and the right to property istheor only implementation. Without property rights. no other rights are possible. Since man has to sustain his life by his own effort, the man who has no right to the product of his own effort has no means to sustain his life. The man who produces while others dispose of his product, is a slave. Bear in mind that the right to property is a right to an action, like all others, it si not the right to an object, but the action and the consequences of producing or earning the object. It is not a guarantee that a man will earn property, but only a guarantee that he will own it if he earns it" (Ayn Rand i essayet "Man's Rights".)

NYTTEN AV EIENDOMSRETTEN

Når folk jobber så skaper de verdier. Og det er kun dette - å skape verdier - som gir velstand. Men hvordan få dem - de aller aller fleste - til å jobbe? Jo, de må tjene på det selv. Verdiskapning må knyttes til muligheten til å øke sine egne verdier. Dette skjer enten ved at de mottar mye nok av de pengene de tjener, dvs. at de synes at skattenivået ikke er for høyt, eller ved at de forbedrer noe de selv eier (sitt eget hus/sin egen leilighet/landeiendom/firma etc).

(Det finnes selvsagt noen få mennesker som jobber selv uten dette - det er de som sparer på strømmen i den bygningen jeg nevnte, men dette er unntak, og kan ikke danne basis for en samfunnsorganisering.)

Med andre ord: verdiskapning skjer på basis av eiendomsrett. Folk må eie landområder, hus, firmaer, og de må få beholde mesteparten av det de tjener. Uten eiendomsrett, ingen verdiskapning. En historiker sa det slik: "Gi en person sikker eiendomsrett til en steinrøys, og han vil gjøre den om til en have. Gi ham en ni års leiekontrakt til en have, og han vil gjøre den om til en steinrøys. Eiendomsrettens magi gjør om sten til gull" (s.246).

Akkurat dette uttrykket - dets innhold - kan man finne eksplisitt bekreftet i historien. Under romerriket var de norlige deler av Afrika meget fruktbare områder. Men så ble disse områdene erobret av araberne - dere vet at det arabiske rike spredte seg over hele Nord-Afrika og inn i Spania - og arabere har an aversjon mot fysisk arbeid, som f.eks. landbruk. Fra "Encyclopdia Brittanica", 1911-utgaven: "The true Arab despises agriculture", og fra Raphael Patais standardverk ("The Arab Mind") om arabisk kultur: "the Arab has an aversion to physical labor". Dette er selvsagt ikke resultat av biologiske forhold, men av de ideer som er enerådende i arabisk kultur. Dette er holdninger som folk i denne kulturen blir opplært til fra de er småbarn - det er slik fundamentale filosofiske ideer bestemmer kulturers innhold.

Aversjonen mot fysisk arbeid resulterer i at eiendomsrett til land står meget svakt i arabiske land - ingen tar vare på landområder, og de fruktbare områdene ble gjort om til ørken. En britisk offiser, C.S. Jarvis, uttalte på 1930-tallet at "araberne er kjent som ørkenens sønner. Det vile vært mer korrekt å kalle dem ørkenens fedre - det er jo de som skaper ørken". Og hos Ibn Khaldun, en stor arabisk historiker som virket på 1400-tallet, finner vi følgende: "i de områder som araberne tok over, der kollapset sivilisasjonen" ... the very earth was turned into something that was no longer earth" (s.240) Synet på eiendomsretten kan forklare flere hendelser fra historien. Den industrielle revolusjon, og som følge av denne stor velstand, kom til Vesten fra 17-1800-tallet og fremover. Dette var i land hvor eiendomsretten sto sterkt. I andre områder, Østen, Arabia, Afrika, har eiendomsretten aldri stått sterkt, og disse områdene har aldri oppnådd velstand. (Over hele verden har det alltid vært noen enkeltpersoner som har vært rike og som har hatt stor materiell velstand - høvdinger, maharajaer, sultaner - men disse har levd på slavearbeid.)

Land hvor eiendomsretten har stått relativt sterkt, men hvor den så har forsvunnet, Argentina på 30-tallet, bekrefter dette bildet om at det er eiendomsrett som gir velstand.

Ang. Sovjetunionen: Trotsky hevdet at revolusjonen i 1917 "avløste et system som var basert på privat eiendom". I 1918 ble arv forbudt i Sovjet. Den sovjetiske økonomien var alltid i stand til å produsere noe, med de varene som ble produsert var alltid av dårlig kvalitet og det var alltid for lite. Men vestlige økonomer mente at den sovjetiske økonomien var god: En økonom ved MIT uttalte i 1957: "Om fem år vil Sovjet være foran oss [USA] i alt" (s.150), og Samuelsons lærebok i økonomi spådde i alle sin utgaver at snart ville den sovjetiske økonomien ta igjen den amerikanske. Disse økonomene lot seg lure av statistikk som var ren propaganda. Hvorfor? Men grunnen til at folket ikke sultet i Sovjet var at en del jordbruk var privat - 0,5% av jordbruksarealet var privat og sto for 25% av den totale jordbruksproduksjonen. Og etter hvert brøt økonomien der borte fullstendig sammen.

Midtøsten: i de arabiske land er det reelt sett forbud mot privat eiendom over en viss størrelse. Alle store eiendommer, alle store bedrifter eies av staten. Resultatet er selvfølgelig en meget lav levestandard. Folk har lov til å eie et lite hus, noen husdyr, små jordlapper og små familiebedrifter som selger hjemmelagede tøyer, tepper, klær og smykker - dere er vel kjent med virksomheten på basarene. Dette gir en mulighet til ikke å sulte. Men rikdommen som finnes kommer fra salg av naturressurser, og skatt på oljeselskaper (som jeg kommer tilbake til).

Det dyr de holder i arabiske land er i hovedsak geiter. Hvorfor ikke kuer eller sauer, som er bedre på alle vis - bedre kjøtt, mer melk, lettere å stelle? Grunnen er at disse dyrene krever beiteområder, og beiteområder må man eie. Men det er ikke lov å eie beiteområder. Derfor satser man på geiter. En flokk geiter kan man slippe ut hvor som helst og de er meget nøysomme og lever av nesten ingenting. Og de kommer tilbake når man roper på dem.

Som kjent er en del dyrearter utrydningstruet - elefanter, tigrer, nesehorn, etc. I enkelte land i Afrika har man innført privat eiendomsrett til slike "interessante" dyr. I disse områdene er bestandene voksende. Hvordan innføre eiendomsrett? Et firma, en person, en landsby kan få eiendomsretten til alle dyr i et område. Man kan så f.eks. selge retten til å skyte et nesehorn, og det finnes folk fra vesten som er villig til å betale 25000 dollar for dette. Enkelte er også villige til å betale store summer for retten til å bli fotografert ved siden av et skutt nesehorn. Irrasjonelt, javel, men eiendomsrett bevarer ressurser. Fordi eierne nå tjener på å bevare dyrene, og også kan tjene mer på å øke dyrenes antall, så er bestander av interessante dyr i slike områder nå økende.

Et eksempel fra Norge (ikke fra boken): dere vet at sauebønder slipper sauene sine ut i områder hvor ulv og bjørn og andre rovdyr kan ta dem. Gjett hvem som taper dersom bjørn eller ulv tar en sau? Er det bonden selv, eller er det skattebetalerne? Hvis bonden selv hadde måttet stå for hele tapet, så ville han ha passet på sauene sine. Men det er skattebetalerne som betaler - dersom en bonde kan sannsynliggjøre at en sau er tatt av rovdyr, får han dekket tapet med en utbetaling som er det dobbelte av det han hadde fått dersom han hadde levert sauen til slakteriet. Og i land uten slike støtteordninger, der blir sauene gjetet.

SULTKATASTROFER

Irland ble midt i det nitende århundre rammet av en sultkatastrofe. Millioner av mennesker sultet i hjel - befolkningen ble redusert fra 8 mill i 1840 til 4,5 mill i 1900 (en del utvandret til USA) - selv om øye er et av de mest frodige områdene i verden. Dere kan vel nå gjette at forholdet til eiendomsrett har noe med dette å gjøre. Det katolske Irland ble kolonisert av det protestantiske England fra 14-1500-tallet. Under britenes styre ble det forbudt for katolikker å eie land: land ble tatt fra dem og gitt til engelskmenn. De kunne ikke kjøpe land eller motta det i gave.

Katolikker kunne leie land - de kunne så dyrke og betale avgifter til eierne. Men på grunn av en valutareform i 1797 ble disse avgiftene så høye at ingen kunne betale. Da hvorfor jobbe? Resultatet ble at meget fruktbare områder ble liggende udyrket - ingen mat ble produsert, all sultet, mange sultet ihjel. Men hvorfor kunne de ikke jobbe allilekevel - det stod jo om livet? Hvis de hadde jobbet og produsert mat, ville andre tatt avlingene fra dem, andre ville ha nydt godt av den maten som ble produsert.

Valutareformen: Bank of England gikk bort fra gullstandarden i 1797. Først satte myndighetene i gang en inflasjon, og deretter en paripolitikk for å komme tilbake til den opprinnelige gullverdien. Dette førte til harde tider som beskrevet hos f.eks. Dickens, (og tilsvarende ble resultatene av paripolitikken i Norge 100 år senere). Ingen vanlige fremstillinger omtaler dette forholdet - eiendomsrettens betydning - husk at det vanlige synet er at eiendomsrettforhold er irrelevant. Vanlige forklaringer er at irene er late, eller at det ble eksportert mat fra Irland til England.

Vann i California: Vann er gratis. Det forekommer ofte perioder med lite vann, perioder hvor man blir bedt om å spare fordi magasinene er nesten tomme. Men det er stor sløsing av vann i landbruket. 85% av alt vannet benyttes av landbruket, som står for 2,5% av økonomien. En bonde kan gratis benytte like mye som han brukte året før. Dette fører til ingen tiltak for innsparing i bruk av vann i landbruket.

Den peruanske Forfatteren Hernad de Soto la merke til at noen områder var rike - pene hus, velstelte haver, osv., og at noen var fattige, husene var lite annet enn pappesker og planker. Han begynte å lure på hvorfor. Det var samme folkeslag begge steder, begge hadde samme typer jobber, osv. Jo, på det ene området hadde folk eiendomsrett. På det andre hadde de det ikke. Når fok eier noe, så steller de pent med det. Dere har sikkert på TV sett slike landsbyer hvor husene ikke er mer enn pappesker og lemmer stablet inntil hverandre. Hvorfor bygge et ordentlig hus når myndighetene kan jage deg vekk i morgen? de Soto skrev den virkelig betydningsfull boken "The Other Path" (1989), hvor han behandlet dette. Denne boken har hatt stor betydning for å gjenreise eiendomsretten som et viktig tema for økonomisk teori.

DAGENS "PRIVATISERINGER"

Idag er det en tendens til å gjenreise eiendomsretten, og å overføre ting til privat virksomhet: privatisering (noen elementer av denne tendensen er dog nokså gamle). En misforstått anvendelse av dette er landreformer. For å bedre folks situasjon er det enkelte land som innfører landreformer - store eiendommer som eies av noen rikinger deles opp og gis til de som bruker jorda. Dette er helt feil. Dette er jo å krenke eiendomsretten. Dette kan ikke være basis for er system som går ut på å respektere eiendomsretten.

Det man må gjøre er: innfør full eiendomsrett - la de som eier i dag få disponere fritt. Etter noen tid vil da all eiendom havne på de hender som totalt sett er i stand til å utnytte den best.

Vi må ha full eiendomsrett - kun dette er frihet, og kun frihet gir stabilitet, harmoni og velstand. Vi må ha full eiendomsrett - kun dette er frihet, og kun frihet gir stabilitet, harmoni og velstand.

Full eiendomsrett betyr ingen reguleringer (zoning) av eiendommer, og heller ingen ekspropriasjon overhodet. Ekspropriasjon er skadelig for de personer som rammes, og er da på sikt skadelig for samfunnet som helhet. De som fikk sine eiendommer ekspropriert i forbindelse med Gardermoen-utbyggingen forteller om sosiale tragedier, psykiske lidelser, endog selvmord. De av disse menneskene som er prinsipielle motstandere av ekspropriasjon har vi selvsagt stor medfølelse med. De andre - hva skal vi si om dem - skal vi si at de har fått smake sine egen medisin?

Det som nå er statlig, det som staten "eier", det har de stjålet: det som må skje nå er å få det over på private hender på en eller annen måte - den som er mest effektiv, eller lettest å gjennomføre. Selg noen eiendommer til høystbydende. Gi/selg noen til dem som bruker det (kommunale leiligheter, jordbrukseiendommer). Gi noe til idealistiske organisasjoner - gi f.eks. fuglereservatet Østensjøvann til foreningen Østensjøvannets venner, gi nasjonalparkområder til Naturvernforbundet, osv.

Man må få alt over på private hender. Det er elementer av politisk taktikk her: man må kjøpe opp motstand. Man må lage privatiseringspakker som inneholder noe til ulike typer grupper - slike pakker vil få mange forsvarere.

Når kan dette skje? Bethell har intet om dette. Det kan - vil - skje når rasjonalitet og egoisme er akseptert. Inntil da vil vi ha mer og mer overføringer og reguleringer. Men hva med dagens privatiseringer? Det som skjer nå er at navnene er blitt populære, og det establishment da gjør er å sette nye og populære navn på den samme gamle tradisjonelle politikken. Eks. frihandel - i dag kryr det av frihandelsavtaler, men de representerer ikke frihandel: en reell frihandelsavtale er kun på to setninger: ikke tusenvis av sider som dusinvis av byråkrater bruker år på å forhandle frem. Så også med privat eiendomsrett: Den sies å være økende, men det som er økende er alle mulige reguleringer og inngrep i eiendomsretten, og dette betyr at i de vestlige land er det slik at eiendomsretten i praksis fortsatt svekkes. Derimot er det nå en en raskt stigende forståelse for eiendomsrettens betydning i akademia, men den praktiske effekten av dette har ennå ikke gjort seg gjeldende. Eiendomsretten svekkes fortsatt. Hva må til for å få aksept for eiendomsrett både i teori og i praksis. Flere elementer.

1) Eiendomsretten må gjelde fullt og helt. Dette betyr f.eks. ingen tvungen skatt. Heller ikke skatt på "rike" firmaer som f.eks. oljeselskaper. Enkelte land bygger hele sin tilsynelatende velstand på beskatning av oljeselskaper - kalles Kuwait-økonomi - dessuten: skatt på firmaer er kun en indirekte måte å beskatte firmaets kunder på. Bethel er ikke enig i dette poenget - full privat eiendomsrett medfører ingen tvungen skatt - han sier at skatt er akseptabelt. "Some level of taxation is legitimate" (s.307). Grunnen til at han mener dette er antagelig at han ikke forstår viktigheten av prinsipper. Gir man avkall på eiendomsretten på et område - hvorfor ikke et til og ett til og ett til .... Dette er å gi fanden lillefingeren. Eksempel: inntektsskatt i USA begynte på følgende nivå: 2% på inntekter over USD 40000. Altså: for å få aksept for eiendomsrett må man først ha fått aksept for prinsipper

2) Dette - prinsipper - følger av aksept for fornuft. Kun høy grad av rasjonalitet kan begrunne og derved sikre anvendelsen av prinsipper.

3) Eiendomsrett betyr at eieren kan disponere fullt og helt det han eier slik han selv ønsker. Mao: man kan ikke ta fra de rike og gi til de fattige. VI vet at dette - overføringer - også er ødeleggende for de fattige på lang sikt, men dette er et for komplisert poeng å forstå for folk flest. Derfor vil eiendomsrett bli akseptert når folk flest synes det er riktig at folk får beholde det de eier. Dette kan først bli gjennomført når folk flest synes egoisme er moralsk. Idag er folk flest altruister, og de har ingen betenkeligheter med å ta fra de rike - og dette vil de fortsette å støtte så lenge de er altruister.

Men de fattige blir selvsagt ikke mer velstående av å motta overføringer - dette har kun en effekt: de passiviseres, og blir ikke i stand til virkelig å jobbe. Altså: full eiendomsrett er det eneste grunnlag for velstand, stabilitet og harmoni, og dette igjen er resultat av fornuft og egoisme - med andre ord: frihet forutsetter fornuft og egoisme, dvs, en filosofi som forfekter disse ideene.

Det er riktig som jeg sa innledningsvis: privat eiendomsrett er grunnlaget for velstand - men aksept for privat eiendomsrett er ikke noe primært, den bygger på mer grunnleggende forutsetninger. Og disse er fornuft og egoisme.

Til slutt: Et viktig Objektivistisk poeng er at det som styrer folk er deres moral. Vi har sett mengdevis av eksempler på at privat eiendomsrett fører til velstand, og at mangel på eiendomsrett fører til fattigdom - allikevel går de fleste imot eiendomsrett selv om de forsåvidt ønsker velstand. Det er disse som i eksemplet med bygningen sier at strømregningen skal være felles, folk må spare: Dette gjelder over hele vesten i dag mht skole, helsevesen, uhjelp, osv. uansett hvor mange eksempler som viser at ordninger basert på privat eiendomsrett, de fungerer, og at ordninger som er basert på fellesskapsløsninger, de virker ikke, uansett hvor mange slike eksempler man kan vise folk, så vil dette alene ikke forandre deres oppfatning. Grunnen er at de er altruiser - fellesskapsløsninger er riktige og da er det disse vi må ha.

Eiendomsrettens historie viser klinkende klart at det som styrer folk er deres moral: alle har selvsagt sett at ordninger med alt felles ikke fungerer. Vi så det i eksemplet med bygningen: alle vet at da sløses det med strømmen. Robert Owen oppdaget raskt at de fellesskapssamfunn han etablerte ikke fungerte. Og i Sovjetunionen visste man tidlig at fellesskapsordninger ikke virket - raskt etter revolusjonen innførte Lenin NEP-perioden, en slags liberalistisk periode hvor folk i stor grad kunne beholde det de tjente. Derfor kom de selvsagt raskt på den ideen at det man må gjøre er å skape det nye mennesket. Man må lære opp folk til å bli "fellesskapsorientert": Owen prøvde dette, og grunnen til at man måtte ha sosialismens periode med diktatur var at man så i løpet av denne perioden kunne forandre mennesket slik at det kunne bli verdig det klasseløse, kommunistisk samfunn, som er et anarkistisk samfunn uten eiendomsrett, og derfor visstnok uten konflikter.

Altså: man har en moral: alt skal være felles, og så må man forandre mennesket for at det skal å passe til denne moralen. Man har en moral: alt skal være felles, og så må man forandre mennesket for at det skal å passe til denne moralen. Hvordan er det man bør forholde seg når man skaffer seg kunnskap? Jo, man observerer virkeligheten, og så trekker man slutninger på basis av det man observerer. Dette er den riktige metoden. Men det de som er tilhengere av fellesskapsløsninger gjør, det er å ha moralen først, og så vil de forandre virkeligheten/mennesket for å få moralen til å fungere!

Når folk som oss som motargument mot fellesskapsløsninger sier at det ikke virker, og at de fører til fattigdom, nød, elendighet, massemord, så sier denne modellens tilhengere at - det er fordi folk ikke har tilpasset seg - det er deres egen feil. De som har dette synet har ingen interesse for virkeligheten og det som skjer der. De er kun interessert i å gjennomføre sin moral. Og de alle fleste mennesker er slik - de styres av moral. Skal vi få oppslutning om og derved kunne gjennomføre frihet - respekt for eiendomsrett - må folks morals forandres. For å få gjeninnført eiendomsrett må man altså forandre filosofiske grunnideer - vi må få aksept for fornuft og egoisme, og kun Objektivismen har en hel filosofi som innholder alle disse ideene.

©Vegard Martinsen 1998