USAs president George W. Bush var klar i sine uttalelser. Han sa at USA måtte slå kraftig tilbake, og forsøkte å få flere land med på en aksjon – han sa til og med at "de som ikke er med oss er mot oss". I januar 2002 sa han at de land som sto bak dette angrepet, og en rekke tidligere terrorangrep, tilhørte en "ondskapens akse", og blant disse landene var Irak, Iran og Syria. Senere uttalte viseforsvarsminister Paul Wolfowitz USA må "end states who sponsor terrorism". Retorikken tydet på at USA nå ville slå sterkt tilbake med alle nødvendige militære midler for å avvikle de stater som støttet terrorangrep mot USA og Vesten.

Kort tid etter 11. september kom det frem at angrepene ble utført av terrorgruppen/terrornettverket alQaida. Ledelsen for alQaida holdt til i Afghanistan og hadde reelt sett full støtte fra Afghanistans islamistiske Taliban-regjering. Noen uker etter 11. september invaderte USA Afghanistan, og etter kort tid var Taliban-regjeringen avsatt og en ny og mer vestlig orientert regjering var innsatt. Det er dog fortsatt, fem år etter, uro i landet.

Men den viktigste kampen foregår i Irak. Her skal vi se på bakgrunnen for USAs beslutning om å invadere Irak, og hvordan utviklingen har vært i Irak etter at USA invaderte i mars 2003. Vi skal også se på den historiske bakgrunn for terrorangrepene, og USAs holdning til landene i Midt-Østen.

Islam

Terroraksjonene 11. september ble utført av muslimer, og de brukte islam som begrunnelse for aksjonene. Terroristene var som nevnt tilknyttet alQaida, som i 1996 hadde erklært krig mot USA: alQaida hevdet at alle muslimer burde drepe ikke bare militære og sivile amerikanere, men også militære og sivile fra land som er alliert med USA. Hvorfor? Primært fordi USA hadde militære styrker i Saudi-Arabia og fordi USA støttet Israel: grunnen til krigserklæringen var altså at ikke-muslimer er til stede på områder som betraktes som muslimske og som skal være forbeholdt muslimer eller være under muslimsk herredømme. Tittelen på krigserklæringen var "Declaration of War against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Places." Erklæringen nevnte også at Vesten hadde ført krig mot muslimer, og at USA i muslimske land støttet regimer som ikke var muslimske.

alQaida ledes av den tidligere playboyen og rikmannssønnen Osama bin Laden. På slutten av 80-tallet ble han frelst, og som nyomvendt fanatisk muslim bestemte han seg for å bruke sin karisma, sine lederevner og sin formue for å krige mot det vantro Vesten. Angrepene 11. september var ikke de første som alQaida sto bak, blant annet sto de bak angrepene mot USAs ambassader i Tanzania og Kenya i august 1998, og aksjonen mot USS Cole i oktober 2000.

alQaida var heller ikke de eneste muslimer som de siste tiår har begått terror mot Vesten; man kan si at den islamske verden siden islam ble grunnlagt omkring år 700 har vært i kontinuerlig krig mot sine omkringliggende områder, og spesielt Vesten. Dette har gått noe i bølger; sterke angrep på Vesten førte til at Vesten svarte med korstogene omkring år 1000, og disse svekket islam, men etter disse ble islam igjen gradvis så sterk at muslimer klarte å okkupere hele Spania. Så sent som i 1683 beleiret de Wien i Østerrike. De ble den gang drevet tilbake fra Europa, men klarte å klore seg fast i et område på Balkan.

Det bør også nevnes at det stadig har vært intern strid mellom arabere/muslimer. På Muhammeds tid lå arabere i stadig strid med hverandre, men han klarte å samle dem slik at de kunne benytte sin energi på andre områder. Men med en gang Muhammed var død begynte de å stride seg imellom igjen; nå var det uenighet om arvefølgen etter Muhammed som var opphavet til stridene. Denne uenigheten førte til dannelsen av to grener innen islam, sunni og shia. Arabisk historie har alltid vært preget av indre strid og av (i mangel av en bedre betegnelse) borgerkrig. I perioder er de blitt holdt sammen av sterke ledere, men når den sterkere lederen falt ble det ofte borgerkrig. (Et rykende ferskt eksempel på dette er de nærmest borgerkrigslignende tilstander blant palestinerne etter Arafats død.)

I størstedelen av det tyvende århundre sto islam svakt, men fra slutten av 70-tallet ble den stadig sterkere. (De konkrete hendelsene som utløste denne veksten kommer vi tilbake til nedenfor.) Fra ca 1980 har militante muslimer derfor utført stadig kraftigere angrep på Israel, og det er utført et stadig stigende antall terrorangrep mot Vesten. Selv om disse angrepene var støttet av regjeringer i den arabiske verden, kom det praktisk talt ingen svar fra Vesten; Vesten viste kun ettergivenhet, og Vestens ledere nekter å se sammenhengen mellom angrepene og islam. Det spektakulære angrepet på USA 11. september 2001 forandret dog noe på dette.

Hva islam står for, og forskjellene mellom islam og Vestens ideer, vil jeg ikke gå inn på her, for dette vil jeg henvise til artikkelen "Islam: den ellevte landeplage" i LIBERAL Vol 2 No 1. http://www.vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm  Men la meg kort si at ekstreme muslimers grunnholdning og forskjellen mellom dem og Vesten er svært godt oppsummert i følgende uttalelse fra en av dem: "Dere amerikanere ønsker å leve og nyte livet. Vi ønsker å dø for Allah".

Under Reagan, Bush sr og Clinton

Amerikanske interesser ble på 80-og 90-tallet flere ganger utsatt for terrorangrep utført av muslimer: USAs ambassade i Teheran ble okkupert av iranske studenter i 1979, og de 52 ansatte ble tatt som gisler. Dette var mens den veike Jimmy Carter var president, og gislene ble først frigitt av Iran den dagen Ronald Reagan overtok etter Carter – selv et rykte om styrke kan åpenbart ha effekt. I april 1983 ble USAs ambassade i Beirut bombet, og samme år ble 241 amerikanske soldater drept i et selvmordsangrep i Beirut. Det kom ingen militære svar på dette, Reagan trakk kun alle amerikanske soldater ut av Libanon. Samme år ble også ambassaden i Kuwait bombet. Midt på 80-tallet ble det amerikanske crusie-skipet Achille Lauro kapret, og en av passasjerene, en handikappet eldre jødisk mann, ble skutt og kastet overbord. Samme år var det bombeattentater mot flyplassene i Roma og Wien. Et diskotek i Tyskland som ofte ble besøkt av amerikanske soldater ble bombet i Tyskland i april 1986. Man fant ut at det var libyske agenter som sto bak, og Reagan ga ordre til en aksjon: jagerfly sendte raketter til et par utvalgte mål i Libya. I 1988 ble et amerikansk fly sprengt i luften over Lockerbie, Skottland, og 270 mennesker mistet livet. I 1997 ble 58 europeiske turister massakrert ved Luxor i Egypt. Det var altså ikke bare amerikanere som var mål for terroristene, også franskmenn, russere, indonesiere, egyptere, italienere, dansker, tyskere, og selvsagt et stort antall israelere, ble utsatt for terrorangrep over store deler av verden. Alle disse terrorangrepene ble utført av militante muslimer.

I februar 1989, rett etter at George Bush sr ble innsatt som president, utstedte Irans leder Khomeiny en dødsdom mot den britiske forfatteren Salman Rushdie; hans hadde skrevet romanen Sataniske vers som var blasfemisk overfor islam, og islam har dødsstraff for blasfemi. De fleste vestlige ledere, inkludert president Bush sr, ignorerte denne dødsdommen. I flere land ble personer involvert i utgivelsen av Rushdies bok drept i attentater utført av militante muslimer.

I 1990 okkuperte Irak Kuwait, og USA ledet en FN-allianse som kastet Irak ut av Kuwait. Bush sr, som da var president, ble meget populær – å vinne felttog eller kriger gjør alltid lederen populær i den egne befolkningen – så populær at alle regnet med at han sikkert ville vinne gjenvalg i 1992. Derfor var det ingen viktige demokrater som stilte mot republikaneren Bush, de var sikre på å tape. Men Bush sr brøt sine klare løfter om skattelettelser, populariteten forsvant, og den til da ukjente lokalpolitikeren Bill Clinton, som var blitt Bushs motkandidat ved presidentvalget i 1992, vant valget og etterfulgte Bush sr som president i 1993. Clinton satt til han ble avløst av George Bush jr i 2001. Også i Clintons periode skjedde det flere terrorangrep mot amerikanske interesser.

Det første angrepet skjedde rett etter at Clinton overtok som president. I februar 1993 ble World Trade Center angrepet første gang. Sprengladninger var blitt kjørt inn i garasjen under ett av tårnene, og eksplosjonen førte til at seks mennesker mistet livet og til at ca 1000 ble skadet. Terroristene håpet at eksplosjonen skulle ødelegge fundamentet slik at det ene tårnet bikket over og falt inn i det andre. Det viste seg senere at angrepet var ledet av en irakisk etterretningsagent. Clinton-administrasjonen betraktet angrepet som en kriminalsak, og det fikk ingen militære eller politiske følger.

Men Clinton brukte flere ganger militære midler. Det var imidlertid aldri noen sammenheng mellom terrorangrepene på amerikanske interesser og Clintons bruk av militære styrker; Clinton brukte som regel militære midler kun der hvor amerikanske interesser ikke var involvert. F.eks. sendte han i 1993 soldater til Somalia i et forsøk på å hjelpe frem matforsyninger til den sultende befolkningen; befolkningen i dette muslimske landet sultet fordi matforsyninger var blitt stanset av lokale krigsherrer. Men de amerikanske soldatene ble overfalt, og det endte i et slag hvor 18 amerikanske soldater ble drept og 80 ble såret. Dette altså kun fordi USA hadde forsøkt å sørge for at mat kom frem til befolkningen i et muslimsk land. USA svarte ikke på ydmykelsen, men trakk seg ut.

Også under krigen på Balkan på 90-tallet sendte Clinton soldater og fly, men heller ikke der var amerikanske interesser involvert; USA grep her inn for å beskytte muslimer mot serbiske overgrep. Dette skjedde uten godkjennelse av FN, og etter at sterke krefter i Europa hadde oppfordret USA til å gripe inn under henvisning til det de påstod var USAs globale ansvar. I juni 1996 angrep terrorister Khobar Towers, en amerikansk militærbase i Saudi-Arabia. 19 soldater ble drept. Heller ikke denne aksjonen førte til noen militær eller politisk reaksjon fra USAs side. To år senere ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania angrepet av alQaida, 245 mennesker ble drept. I oktober 2000 ble USS Cole angrepet i Yemen, 17 amerikanere ble drept og 39 ble skadet. Det kom fortsatt ingen reaksjoner fra USA.

alQaida sto bak flere av disse angrepene, og lederen for alQaida oppholdt seg i Sudan. Presidenten i Sudan, Omar Hassan Ahmed al-Bashir, ønsket at innførte sanksjoner mot Sudan skulle fjernes (sanksjonene var innført fordi landet var i borgerkrig; muslimer i nord, støttet med våpen fra bl.a. Iran og Irak, massakrerte kristne i sør), og han tilbød seg å arrestere og utlevere Osama bin Laden til USA. Sudan tilbød samtidig til USA opplysninger om terrornettverk etablert av Islamsk Jihad, Hamas og Hizbolla. Alt tyder på at president Clinton ignorerte henvendelsen.

Senere, i 1998, etter at han var blitt utvist fra Sudan til Afghanistan, ble Osama bin Laden intervjuet på amerikansk TV, og han sa blant annet følgende: ”Allah har beordret oss muslimer til å fjerne de vantro fra muslimsk land”. Han sa også: “We have seen in the last decade the decline of the American government and the weakness of the American soldier, who is ready to wage Cold Wars and unprepared to fight long wars. This was proven in Beirut, when the Marines fled after two explosions. It also proves they can run in less than 24 hours, and this was also repeated in Somalia. We are ready for all occasions [to attack]. We rely on Allah.” Det kom ingen politiske eller militære reaksjoner på intervjuet.

For å se tydelig hva som er de militante muslimenes mål kan vi se på hva bin Ladens skriver i sitt brev til det amerikanske folk i 2002:

"The first thing that we are calling you to is Islam. ...The second thing we call you to, is to stop your oppression, lies, immorality and debauchery that has spread among you ... We call you to be a people of manners, principles, honour, and purity; to reject the immoral acts of fornication, homosexuality, intoxicants, gambling, and trading with interest. We call you to all of this that you may be freed from that which you have become caught up in; that you may be freed from the deceptive lies that you are a great nation, that your leaders spread amongst you to conceal from you the despicable state to which you have reached."

Det burde være klart at bin Laden er en religiøs fanatiker som kjemper for sin religion.

Blant de som støttet alQaida var Yassir Arafats administrasjon i de palestinske områder. Dette forhindret ikke at Arafat var den utenlandske leder som Clinton hadde best forhold til; det var ingen annen leder som i Clintons tid besøkte Det Hvite Hus så ofte som Arafat; Clinton betraktet Arafat som en samarbeidspartner for fred i Midt-Østen.

Utover 90-tallet kom det stadig varsler om at terrorister planla å kapre flere passasjerfly samtidig, og å enten sprenge dem mens de var i luften eller å styrte dem inn i bygninger. Disse opplysningene, som kom fra ulike etterretningsorganisasjoner i flere land, ble formidlet til amerikansk etterretning. Alle disse varslene, som fortsatte å komme frem til så sent som august 2001, ble ignorert. (Enkelte har hevdet at slike opplysninger beviser at det var et komplott på høyt politisk nivå i USA om å la angrepene skje, men disse opplysningene illustrerer kun ineffektiviteten i det offentlige byråkratiet og byråkraters og politikeres treghet og fantasiløshet.)

Irak

La oss innledningsvis si her at USA hadde all rett til å invadere Irak, som det altså gjorde i mars 2003. Det er høyst sannsynlig at Irak ikke var direkte involvert i alQaidas terrorangrep på USA 11. september, men Saddam Husseins tyranni hadde i en årrekke terrorisert egen befolkning, regimet støttet terrorangrep mot Vesten (Saddam ga pengestøtte til familiene til palestinske terrorister som utførte aksjoner mot Israel, det var som nevnt en irakisk agent som var hovedmannen bak angrepene på WTC-tårnene i 1993, etc.), og Saddam overholdt ikke betingelsene i våpenhvilen som ble inngått etter den første Gulfkrigen i 1991.

Irak gikk til angrep på Iran i 1980 (denne krigen varte til 1988, og Irak brukte giftgass mot iranske soldater), og Irak invaderte og okkuperte Kuwait i 1990. En FN-styrke ledet av USA kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men dessverre ble ikke Saddam avsatt. Hovedgrunnen til dette var at USA under president Bush sr ønsket at det i området skulle finnes en makt som kunne balansere Iran, som USA betraktet som en verre og farligere fiende enn Irak. Oppmuntret av Saddams nederlag i denne krigen var det enkelte grupper i Irak som gjorde opprør, men Saddam slo disse ned med stor brutalitet – bla. brukte han giftgass mot kurdiske opprørere.

President Bush sr (president 1989-1993) hadde oppfordret kurderne til å gjøre opprør mot Saddam, og han lovet disse støtte. Men når opprøret kom i gang, sviktet ha dette løftet. Saddam hadde ingen problemer med å slå ned opprøret, og han viste ingen nåde overfor opprørerne.

Krigen om Kuwait i 1991 endte med en våpenhvile. Et viktig punkt i våpenhvileavtalen var at Saddams regime skulle dokumentere overfor FN at Iraks masseødeleggelsesvåpen var destruert. Slik dokumentasjon ble aldri fremlagt, og Saddam lekte i mer enn ti år katt og mus med de FN-inspektørene som skulle kontrollere at avtalen ble fulgt. I løpet av denne prosessen truet FN flere ganger med å gå til krig mot Irak.

I denne perioden, i mer enn ti år, var Irak utsatt for en boikott ledet av FN. Det var en rekke varer det var forbudt å eksportere til Irak, og Iraks oljeeksport ble nøye styrt av FN i det såkalte Olje-for-mat-programmet, et program som gjorde det mulig for Irak å kjøpe mat mot å eksportere olje. Som vanlig i FN-systemet ble dette programmet ineffektivt og gjennomkorrupt, det ble til og med så korrupt at vanlige norske medier forlot sin vanlige linje om å ikke omtale snusk i FN-systemet og saken ble grundig omtalt i norske medier. Pga. boikotten, som bla. hindret Irak i å få nødvendige medisiner, og pga. Saddams terrorisering av befolkningen, mistet ca 300 000 irakere livet i de siste ti år av Saddams regime.

FN ønsket åpenbart ikke en rask krig som ville avsette Saddams terrorstyre, isteden gikk de inn for en boikott som påførte befolkningen betydelige lidelser over lang tid, og som ikke påførte Saddam og hans styrende elite noen negative konsekvenser overhodet.

Bush jr

President George W. Bush er en helt annen type politiker enn sin far, president George H. W. Bush. Faren, som hadde bred utenrikspolitisk og diplomatisk erfaring før han ble Ronald Reagans visepresident i 1983, var en prinsippløs pragmatiker. Sønnen, derimot, en overbevist born-again kristen, hadde ingen utenrikspolitisk erfaring før han ble president.

Bush jr ble nominert og valgt på en plattform han kalte compassionate conservatism, og som i stor grad var basert på neokonservative ideologer. Flere fremtredende neocons fikk også viktige stillinger i Bushs administrasjon, blant dem Paul Wolfowitz (som var hovedarkitekten bak planen om å invadere Irak) og Richard Perle (som ble viseforsvarsminister). Den neokonservative bevegelsen ble startet av sosialister som ble skuffet da de så at sosialismen ikke fungerte i praksis.

De neokonservative godtar velferdsstaten, de godtar relativt høye skatter, og de vil beholde en omfattende statlig sektor. De mener at samfunnet bør ha store og viktige saker befolkningen kan samle seg om/ofre seg for. I fullt samsvar med dette har Bush oppfordret alle amerikanere til å ta to års samfunnstjeneste. De neokonservative mener også at religion er en nødvendig basis for et stabilt samfunn, dette selv om mange neocons er ateister. Mht utenrikspolitikk mener de at USA har en plikt til å spre demokrati over hele verden.

Bush jr mener at islam ikke er å klandre for de siste tiårs terrorangrep mot USA og Vesten. Rett etter 11. september hadde han f.eks. møter med fremtredende ledere for islam i USA, og han presiserte at aksjonene ikke hadde noe med islam å gjøre, han sa at terroristene bare hadde "hijacked a great religion".

Hvorfor Irak?

Irak var sannsynligvis ikke direkte involvert i angrepet på USA 11. september 2001. Hvorfor angrep da USA Irak? Terrorister hadde angrepet USA ved å benytte passasjerfly som missiler, og i løpet av noen timer på formiddagen 11. september 2001 mistet altså ca 3000 mennesker livet. Det var velkjent at Saddam i en årrekke hadde støttet terrorister, at Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og at han hadde brukt slike (giftgass) mot iranere og mot kurdere. President Bush fryktet at Saddam kunne gi MØV til terrorister som da kunne bruke dem mot USA. Bush ville forhindre dette.

En annen grunn til at Irak ble valgt var at det så ut som om det skulle være enkelt å få i stand en bred allianse i en krig mot Saddams Irak; Irak hadde brutt våpenhvileavtalen med FN inngått etter Gulfkrigen i 1991, og FN hadde derfor gjentatte ganger igjennom 90-tallet som nevnt truet med krig mot Irak.

Det var også kommet opplysninger om at Irak hadde forsøkt å skaffe materiale som kunne benyttes til å lage atomvåpen. Bush brukte dette i sin begrunnelse for krigen, men det er ting som tyder på at disse opplysningene muligens ikke var korrekte.

Man må huske at USA og Vesten som nevnt i de siste 20 årene var blitt utsatt for et stadig økende antall terrorangrep utført av militante muslimer, terrorangrep som hadde sitt utgangspunkt i Midt-Østen. President Bush, som var svært lite interessert i utenrikspolitikk før 11. september 2001, mente at han med disse angrepene på USA fikk en agenda for sin presidentgjerning: han mente at hans oppgave var blitt å gjøre Midt-Østen demokratisk, og et demokratisk Midt-Østen ikke ville være arnested for terrorangrep mot Vesten. Han mente også at dette ville føre til fred og velstand for folkene i området.

President Bush hadde da ett mål: ved at USA invaderte og avsatte et sentralt diktatorisk regime i det området hvor terroren hadde sitt utspring og så innførte demokrati, ville demokrati spre seg til landene omkring, og siden han trodde at diktatur er opphav til terror og at demokrati er opphav til fred, mente han at da ville terrorangrepene mot Vesten opphøre.

Av grunner som nevnt ovenfor valgte altså Bush å invadere Irak, og invasjonen startet i mars 2003, mer enn ett år etter angrepet på Afghanistan. Afghanistan ble som nevnt angrepet først fordi alQaidas ledere oppholdt seg der, og fordi Taliban-regjeringen nektet å utlevere dem; regjeringen stilte seg til og med solidarisk med alQaida.

I mer enn ett år før angrepet forsøkte Bush altså å få FN med på en invasjon av Irak. Han trodde som nevnt at dette ville være enkelt i og med at Irak systematisk hadde brutt våpenhvileavtalen med FN fra 1991 og at FN derfor flere ganger hadde truet med krig. Det viste seg at FN ikke var villig til å være med på å avsette diktaturet i Irak og å gjennomføre sin egen våpenhvileavtale: alle arabiske land (som alle er diktaturer) var imot, men også land som Frankrike, Russland og Tyskland var imot.

Frankrike og Russland var imot fordi de hadde et godt forhold til Saddam og hadde økonomiske interesser i hans regime: forsvant Saddam ville de tape enorme beløp. Tyskland var imot fordi kansleren, den sosialdemokratiske værhanen Gerhard Schröder nylig hadde vunnet et valg ved å legge sin politiske kurs noe til venstre, og venstresiden, som også i stor grad deler de verdier som finnes i islam, støtter alltid enhver tyrann eller diktator som er imot Vesten.

Så etter i omtrent ett år å ha forsøkt å få FN med på en krig mot Irak, ga president Bush opp, og USA gikk til krig 20. mars 2003, uten FN-godkjennelse, men sammen med ca 30 allierte, blant dem Polen, Danmark, England, Portugal, Spania, Hellas, Ukraina, Romania, Tsjekkia, Japan og Australia. Mange på venstresiden beskrev dette i sin vanlige visdom som "alenegang" fra USAs side.

Det er all grunn til å tro at Saddam benyttet ventetiden godt. Mye tyder på at han i denne perioden flyttet sine masseødeleggelsesvåpen til Syria – uansett ble det ikke funnet betydelige mengder MØV etter at Saddams styrker raskt var blitt nedkjempet. Dette ble meget pinlig for USA, og har ført til at venstresiden, som dominerer pressen, stadig fikk oppslag som sa at Bushs begrunnelse for krigen var løgn. Men også i dette tar venstresiden feil; absolutt alle var før invasjonen overbeviste om at Saddam hadde MØV, så det man med en viss troverdighet i behold kan si er kun at Bush tok feil, men å ta feil er ikke det samme som å lyve.

Under krigen ble Saddams styrker nedkjempet på noen få dager. Irak ble okkupert av USA og de allierte, og det var i noen uker og måneder stor ro i landet, selv om USA gjorde en del tabber. F.eks. sørget ikke de allierte for at det var en politistyrke som kunne holde orden. Dette førte til økning i en del vanlig kriminalitet som plyndring og hærverk. Men hærverket og plyndringen var av en noe spesiell type; vanligvis er det slik i krig at utenlandske soldater plyndrer i det land de invaderer, men i Irak var det irakere selv som sto for plyndringen.

I noen måneder var det altså betydelig grad av ro i Irak, folket var glad for at tyrannen Saddam var borte, og landet ble åpnet for vestlig innflytelse: folk fikk tilgang til TVer, biler, PCer og mobiltelefoner i et omfang de tidligere kun hadde kunnet drømme om. De var heller ingen sensur, og alle typer programmer kunne ses på TV. Det var også en kolossal økonomisk vekst.

Med tiden kom det også en regjering på plass i Irak under ledelse av statsminister Iyad Allawi. Allawi var en opposisjonell som i lang tid hadde oppholdt seg i England. Hans regjering fikk en viss orden på administrasjonen, og det ble også dannet en hær. Denne regjeringen var innsatt av USA, men den skulle raskt erstattes av en folkevalgt ledelse. Det ble også dannet en politistyrke og irakisk hær, og denne kjempet etter hvert ved siden av de allierte.

Etter noen måneder kom motaksjoner fra såkalte opprørere: det begynte å forekomme selvmordsaksjoner rettet mot amerikanske soldater. Etter hvert samlet noen av disse opprørerne seg, og det kom til direkte slag mellom opprørene og USA.

De viktigste slagene mellom de allierte/Iraks hær og opprørene sto ved Najaf på forsommeren 2004 og ved Fallujah vinteren 2004/05. De første av disse slagene skjedde mens presidentvalgkampen pågikk i USA, og samtidig med at president Bush ble utsatt for sterk kritikk fordi det kom beskyldninger om at USA fôr for hardt frem i Irak.

Bush hadde valgt å føre krigen på en svært forsiktig og tilbakeholden måte, og dette førte til at opprørene holdt ut svært mye lenger enn de ellers ville ha gjort. Hadde USA slått ned motstanden i Fallujah uten å ta en lang pause for å vente på at presidentvalget var ferdig, ville bl.a. shia-lederen Muqtadar al-Sadr blitt drept og hans milits ville ha blitt tilintetgjort (mer om viktigheten av dette senere.) Det endelig slaget om Fallujah sto først i februar 2005, og før slaget startet tillot amerikanerne flere titusener mennesker, blant dem noen tusen opprørere, å forlate byen. USAs tilbakeholdenhet i Fallujah førte altså til at al-Sadr fortsatt er i live, og til at hans Iran-støttede milits fortsatt sprer død og fordervelse i Irak. Pga USAs ettergivenhet ble opprørerne ytterligere motivert, og de gjennomførte i tiden etter dette et stadig økende antall terrorangrep, nå ikke lenger mot amerikanske soldater, men i hovedsak mot tilfeldige irakere på markedsplasser, i jobbsøkerkøer, osv. Nøling og ettergivenhet i krig fører kun til at fienden styrkes og til at krigen vil vare lenger og føre til enda større lidelser. Krigsteoretikeren von Clausewitz sa det slik: "man bør aldri påføre sine fiende et lite nederlag".

Et betydelig antall irakere er drept i denne krigen – antallet er meget usikkert, men de vanligste estimater ligger på ca 45 000 – men svært få av disse ble drept i selve krigen mot USA og de allierte eller av allierte soldater; de aller fleste av disse er drept av de såkalte opprørere i terroraksjoner rettet direkte mot sivilbefolkningen etter at første del av krigen var over. I de siste ti årene Saddam satt ved makten mistet som nevnt ca 300 000 mennesker livet pga Saddams politikk. Antallet som ble drept i Irak sank altså kraftig da krigen brøt ut.

Også USA har hatt store tap. Av en styrke i Irak som på det største var på ca 130 000 soldater, er pr i dag (november 2006) ca 2800 drept. I Afghanistan har ca 350 amerikanske soldater mistet livet. (Til sammenligning, i WWI mistet USA ca 125 000 soldater, i WWII ca 500 000, i Vietnam ca 60 000, i borgerkrigen ca 550 000.)

Opprørerne

Enkelte fremstiller disse såkalte opprørene som om de kjemper for Iraks selvstendighet og mot en fiendtlig okkupasjon. Dette er feil. Opprørene er ikke å sammenligne med "gutta på skauen" som kjemper mot diktatur og for frihet, opprørerne er radikale muslimer som ønsker at Irak skal bli et islamistisk diktatur; de vil forhindre at Irak blir et noenlunde fritt land med et demokratisk styresett. Mange av dem har reist til Irak fra Vest-Europa (noe som har redusert terrorfaren i Europa). De kjemper altså ikke mot en utenlandsk okkupasjon og for selvstendighet, de er religiøse fanatikere som kjemper for et islamistisk diktatur. Man kan tydelig se dette på at de retter sine terroraksjoner mot tilfeldige sivile irakere, og som regel ikke mot de utenlandske troppene. (Dette skyldes også dels at de utenlandske soldatene er vanskeligere å ramme.) Som nevnt mottar noen av disse gruppene stor støtte fra Iran, som absolutt ikke vil ha et noenlunde fritt Irak som nærmeste nabo. I løpet av krigen er allikevel svært mange slike terrorister blitt drept av de allierte og av irakiske regjeringsstyrker.

Med arabere/muslimers tendens til å starte en borgerkrig når en sterk leder faller, er det all grunn til å tro at det ville blitt sterk uro i Irak uansett hvilken måte Saddam forlot makten på.

I de nordlige deler av Irak, der hvor kurderne hoder til, er det fred. Kurderne, som led mest under Saddams tyranni, er svært glade for at USA kastet Saddam. Men i visse deler av resten av Irak er situasjonen ustabil. En grunn til dette er altså at USA og de allierte ikke raskt og bestemt slo ned opprørene i Najaf og Fallujah på sommeren/høsten/vinteren 2004/05. Mer konkret går dette på at USA fulgte regler for krigføring som innebar at den var svært lite effektiv. F.eks. innebar disse reglene at dersom opprørere/terrorister hadde søkt tilflukt inne i en moské eller på en gravplass, så skulle de amerikanske soldatene ikke beskyte dem; dersom de amerikanske soldatene kunne risikere å treffe sivile, så skulle de ikke skyte, osv. Dette førte til at det ble meget lett for terroristene å kjempe mot USA, f.eks. kunne opprørerne sikre seg ved å benytte sivile som skjold.

Hovedgrunnen til at USA kjempet på denne måten var ikke primært kun et forsøk på å unngå bli utsatt for kritikk fra media og politiske motstandere, hovedgrunnen var at Bush og hans kristne neokonservative ideologi innebærer at krig skal føres i samsvar med den såkalte "just-war"-teorien, en teori som sier at kriger skal føres etter prinsipper som at svar skal være proporsjonale, at man skal gjøre alt for å unngå å ramme sivile, at kirker, moskeer og gravplasser ikke skal rammes, at materielle ødeleggelser skal unngåes i størst mulig grad, etc. Å følge disse prinsippene innebærer at det er umulig å vinne en krig, spesielt når motstandere er fullstendig skruppelløse. Etter hvert lempet USA på noen av disse selvpålagte begrensingene.

USA brøt dog et viktig prinsipp i "just war"-doktrinen: doktrinen sier at forkjøpsangrep er forbudt. Men president Bush beordret angrep på Irak uten at Irak klart og tydelig hadde angrepet USA, dette for å hindre at Irak (ved å gi MØV til terrorister) angrep USA.

USA har ikke bare avsatt Saddams tyranniske regime, amerikanske soldater og annet personell har også satt i gang enorme gjenoppbygningsprosjekter: amerikanske soldater har arbeidet med å gjenoppbygge hus, skoler, kraftstasjoner, broer, veier, etc. Også disse ble raskt mål for terroristene, de sprengte gjerne i luften nyrestaurerte skolebygninger, kraftstasjoner, etc. Etter vårt syn er det helt feil at soldater benyttes på denne måten, soldater skal krige, dvs. eliminere (drepe) fiendtlige soldater, ødelegge installasjoner som kan benyttes i krigsøyemed, etc. Å benytte soldater som bygningsarbeidere er sløsing med manpower, og det gir et helt feil inntrykk av hva krig består i.

Demokrati

Etter at Japan var nedkjempet i 1945 ble den amerikanske generalen Douglas MacArthur innsatt som nærmest eneveldig hersker over Japan. Han utarbeidet en forfatning som medførte stor grad av individuell frihet, og sørget for at den ble fulgt. På basis av denne forfatningen ble Japan et noenlunde fritt samfunn, og den noenlunde frie økonomien førte til at Japan på noen få tiår oppnådde stor velstand. Det bør også nevnes at amerikanere og USA i årene etter krigen ble svært populære i Japan.

Mht Irak valgte president Bush en annen linje enn den som ble valgt i Japan, Bush gikk ikke inn for frihet, han gikk inn for demokrati. Han og hans neokonservative ideologers ønske var at folket skulle få bestemme, de ønsket et demokratisk styre i Irak, de ønsker klart ikke et fritt Irak. I løpet av 2005 ble det avholdt tre valg i Irak (to valg til nasjonalforsamling, og en avstemning om den nye forfatningen), og alt tyder på at valgdeltagelsen var overraskende stor. I betydelig grad ble også befolkningssammensetningen gjenspeilet i valgresultatet.

Iraks befolkning kan i hovedsak deles inn i tre grupper: sunnier, shiaer og kurdere. Kurderne holder til i nord i områder som grenser mot Tyrkia, mens sunniene og shiaene holder til i resten av landet. Disse holder imidlertid ikke til i hver sin del av landet, for det meste er de blandet i de ikke-kurdiske delene av Irak.

Saddam var lite religiøs, men han var sunni, og under hans styre ble shiaer sterkt undertrykt. Utover 90-tallet styrket han dog religionens plass i Irak – også han måtte rette seg etter islams økende styrke; blant annet ble et religiøst symbol tatt inn i flagget. Invasjonen gjorde slutt på undertrykkelsen av shiaene, og de var naturlig nok mer positive til invasjonen enn sunniene var; sunniene var jo favorisert under Saddams regime. La meg også si at det er shiaer som styrer i Iran, og når USAs krig reellt sett har styrket shiaene i Irak, så kan etter hvert Irak bli en alliert av Iran.

I januar 2005 ble det avholdt valg på ny nasjonalforsamling. Denne skulle utarbeide ny grunnlov for Irak. Sunniene boikottet valget, og derfor ble det shiaer og kurdere som fikk flest mandater. Begge grupper forsøkte å trekke sunniene inn i forhandlingene om den nye grunnloven. I oktober ble en ny grunnlov vedtatt med stort flertall ved folkeavstemning, og en ny nasjonalforsamling ble valgt i desember 2005. Denne gangen deltok også sunniene i valget.

Valgresultatet ble at "Den forente irakiske shia-allianse" fikk 128 av 275 plasser i parlamentet, den kurdiske alliansen fikk 53 plasser, mens Kurdistans Islamske Union fikk 5. Tidligere statsminister Iyad Allawi, som USA først hadde innsatt som statsminister i Irak, og hans sekulære parti "Den nasjonale listen", fikk 25 plasser, mens de to viktige sunni-gruppene tilsammen fikk 55 mandater.

De som kunne se ut til å være tilhengere av en vestlig modell med stor grad av frihet fikk altså liten oppslutning. Det ser altså ut til at demokratiet i Irak kan ende opp som med et styresett som i stor grad er bygget på islamske prinsipper – kanskje man kan si at det Bush gjorde var å kaste Saddams noenlunde sekulære diktatur og isteden innsette et religiøst diktatur. Og Bush har til og med sagt at dersom noe slikt skjedde på demokratisk vis, altså dersom folket stemte inn et islamistisk diktatur, så ville han godta dette.

Nå er det lett å si at Bush burde ha fulgt samme modell som i Japan; man burde innsatt en sterk amerikanske leder som tok kontroll i Irak og som utarbeidet en forfatning som innebar stor grad av frihet, og så burde man hindret de som eventuelt ville forsøke å tvinge igjennom et diktatorisk styresett. Det er mye som tyder på at dette var meget enkelt i Japan, men at det ville ha blitt svært vanskelig i Irak. Japan var et noenlunde sivilisert land, de hadde blitt klart slått i en krig, de hadde formelt kapitulert. Japansk tradisjon innebærer at man da viser respekt overfor seierherren. I Irak er det annerledes. Man kan ikke uten videre si at folket er sivilisert, de har ingen respekt for ikke-muslimer, og de vil aldri underordne seg utlendinger. Vi vil derfor tro at et opplegg som det MacArthur gjennomførte i Japan ikke ville ha fungert i Irak.

Styresettet i et land er et uttrykk for de fundamentale verdiene som finnes i befolkningen. Å innføre stor grad av frihet i Irak er derfor umulig; landet er alt for muslimsk for dette. Og dette viser hvor uholdbart Bushs idé om demokrati er, et demokrati i Irak vil antagelig føre til at landet blir et islamsk diktatur – folket vil selv velge å innføre et islamsk styresett. Bush selv har som nevnt til og med uttalt at dersom Irak på demokratisk vis ender som som en islamistisk republikk, så vil han godta dette og anse det som legitimt. (Bush presset igjennom demokratiske reformer i flere land i området, og dette førte til at terroristorganisasjonen Hamas fikk regjeringsmakt i de palestinske områdene, til at terroristorganisasjonen Hizbolla kom inn i regjeringen i Libanon, og til at det islamistiske Egyptisk Brorskap fikk øket makt i Egypt.)

Så, etter vårt syn var Bushs idé om å bekjempe terror fra Midt-Østen ved å innføre demokrati i området, ikke bare helt forfeilet, men direkte skadelig.

USA og Irak

Når iranske studenter okkuperte USAs ambassade i Teheran i 1979 og tok de ansatte som gisler, førte dette naturlig nok til at forholdet mellom USA og Iran ble enda dårligere. Okkupasjon av ambassaden var reelt sett en krigshandling, og USA burde ha svart med krig. Jimmy Carter, som var president i perioden 1977-1981, gjorde i praksis ingenting for å svare på Irans krigshandling. De 52 gislene ble satt fri 20. januar 1981 etter å ha blitt holdt i fangenskap i 444 dager.

Men Saddams Irak hadde alltid vært i konflikt med Iran, og de utkjempet til og med en krig gjennom nesten hele 80-tallet. I samsvar med det håpløse prinsippet om at min fiendes fiende er min venn ble USA på 80-tallet en nær samarbeidspartner med Saddams Irak. En gang var altså USA og Irak allierte, men så ble de fiender. Hvorfor skjedde dette?

Man må huske på at USA har et demokratisk styresett, de velger stadig nye presidenter og hver av disse kan legge opp en ny politikk. Bush sr, hvis administrasjon hadde et godt forhold til Saddams Irak, var som nevnt en prinsippløs pragmatiker, mens Bush jr er en helt annen type. Bush jr er prinsippfast, og har et helt annet syn på politikk en sin far. Den politikk som ble ført av Reagan-administrasjonen overfor den muslimske/arabiske verden var i stor grad preget av den type prinsippløshet og pragmatisme som Reagans visepresident Bush sr representerte. Så holdningsløs var USAs politikk overfor den muslimske verden på 80-tallet at de hadde et hemmelig program som gikk ut på å selge våpen til Iran. Begrunnelsen var et ønsket om å påvirke Irans ledelse til å påvirke Hizbolla, som har et nært forhold til Iran, til å løslate amerikanske gisler. Da dette hemmelige programmet ble avslørt ble det en av de store skandalene i Reagans presidenttid.

President Reagan var primært opptatt av å nedkjempe kommunismen, og ga til og med støtte til geriljagrupper som kjempet imot russerne i Afghanistan. (Sovjet invaderte Afghanistan i 1979 og innsatte et kommuniststyre der.) Afghanske grupper mottok altså under Reagan betydelig støtte i form av penger og våpen. Sovjets sammenbrudd førte til at USAs engasjement i Afghanistan ble avsluttet, og geriljagruppene trodde at de da hadde nedkjempet en vestlig supermakt, de trodde de hadde slått tilbake et vestlig angrep på islam. Det var disse gruppene som etter hvert utviklet seg til å bli bl.a. alQaida, og de fortsatte etter hvert sin krig mot Vesten ved å begå terrorangrep mot vestlige mål. Det er altså disse gruppene, og avleggere fra dem, som nå kjemper imot USA i Irak og som begår terroraksjoner i Vesten. Etter at Sovjet var oppløst så ikke USA noen grunn til å engasjere seg videre i Afghanistan, og landet ble etter hvert (fra 1996) et islamistisk diktatur under ledelse av Taliban. Landet var dog fortsatt preget av borgerkrig. At muslimske geriljagrupper, slik de selv oppfattet det, beseiret Sovjet, er en av de konkrete hendelsene som førte til at islam i de siste årene har vokst i styrke.

Religion

Bush jr mener at han har fått i oppgave av Gud å spre frihet i Midt-Østen. Det er dette som er bakgrunnen for hans prinsippfasthet, og han står fast ved sine prinsipper på en for så vidt beundringsverdig måte. Dette betyr ikke at vi beundrer de prinsippene han står for. Han snakker stadig om at amerikanere må ofre seg for den gode sak, og roser de soldater som ofrer seg for å gi irakerne demokrati. Hans altruistiske moral ligger også til grunn for at USA skal bruke store mengder mannskap og ressurser for å bygge opp Irak.

Bush jr mener at kun religion kan gi basis for moral, og derfor mener han at ethvert samfunn må være religiøst i den forstand at religion må stå sterkt i befolkningen og må være basis for administrasjonen. (Innenrikspolitisk støtter Bush flere forslag som går ut på dette; bl.a. innskrenkninger i retten til selvbestemt abort, forbud mot forskning på stamceller, bønn i skolen, oppfordringer til samfunnstjeneste, etc.). Bushs støtte til religion er i fullt samsvar med den neokonservative ideologi han representerer. Neocons støtter religion fordi de mener at religion er den eneste basis for moral, "uten Gud er alt tillatt"; alternativet til religion er ifølge dem nihilisme og kaos. Til og med neokonservative som ikke selv er religiøse støtter som nevnt religion i politikken, fordi et samfunn uten religion etter deres syn nødvendigvis vil ende i anarki.

Det er derfor neocons støtter islam i Irak. Bush kan ikke forestille seg at en religion kan ha negative konsekvenser, og det er derfor han ikke ser at terrorismen utført av alQaida o.l. er et uttrykk for elementer i islam; han sier som nevnt at terrorister som bruker islam som begrunnelse for sin terror "have hijacked a great religion" og at "the face of terror is not the true face of islam. That´s not what islam is all about. Islam is peace." ( I det siste ser det imidlertid ut til at Bush muligens kan være på glid på dette punktet.)

Oljen

Hvilken betydning har oljen for denne krigen? Var det slik som venstresiden hevder at Bush valgte å gå inn i Irak for å stjele oljen som tilhører det irakske folk?

Oljen i dette område (Saudi-Arabia, Kuwait, Iran, Irak, etc.) ble oppdaget av amerikanske og europeiske selskaper tidlig i det tyvende århundre. De fikk fra lokale sjeiker o.l. tillatelser til å begynne å bore og utvinne oljen, en ressurs som folkene i området ikke hadde noe forhold til. (Dette er en lang og komplisert historie, og jeg vil ikke gå i stor detalj på denne her.) Uansett, oljen tilhører da de selskapene som oppdaget den og som begynte å pumpe den opp. Oljen tilhører ikke folkene som oppholder seg i området, og den tilhører ikke regjeringen i landet. Dette poenget vil det være få som er enige i, men det er etter vår mening det eneste moralske standpunkt mht hvem som eier oljen. Man etablerer eiendomsrett til noe ved å blande sitt arbeid med det, ingen eiendomsrett etableres ved å bo eller oppholde seg i nærheten av noen som oppdager og utvinner en ressurs. Dette er John Lockes klassiske prinsipp om hvordan eiendomsrett etableres. Det var selskapene som investerte og blandet sitt arbeid med ressursen/oljekildene, de som bodde i nærheten gjorde ingen ting for å gjøre ressursen om til en nyttig verdi. Oljen tilhører derfor oljeselskapene, den tilhører ikke befolkningen eller staten.

Til å begynne med avtalte oljeselskapene at de skulle betale noe av fortjenesten til sjeikene, men etter hvert satte de lokale makthavere denne andelen stadig høyere. Oljeselskapene fant seg i dette. Etter hvert ble oljen nasjonalisert, dvs. den ble stjålet fra selskapene av disse landenes regjeringer. Selskapene, og regjeringene i berørte land, både i USA, England, Holland, fant seg i dette; ingen av disse landenes regjeringer var villige til å beskytte sine borgeres eiendommer i det arabiske område.

Dette førte til at regjeringene i disse landene, som alle var diktaturer, fikk enorme inntekter. Regjeringsmedlemmene, og de grupper i landet som disse favoriserte, kunne leve i sus og dus, og dette ble finansiert av alle som brukte olje, dvs. av folk flest i Vesten; oljen kostet mer enn den ellers ville ha gjort, og merkostnaden gikk til å finansiere elitens luksusliv i diktaturene i Midt-Østen.

I enkelte land ble en del av pengene brukt på velferd for befolkningen (f.eks. Kuwait), men i alle land brukte eliten pengene i stor grad på seg selv. Noen land, f.eks. Saudi-Arabia, brukte også enorme beløp for å finansiere spredningen av islam, og store beløp fra Saudi-Arabia og Iran gikk også etter hvert direkte til terrorgrupper. (16 av de 19 kaprerne 11. september var fra Saudi-Arabia.) Dette er også en grunn til at islam de siste tiår har vokst i styrke.

President Bush sa før krigen begynte at hans ønske var at oljeinntektene i Irak skulle komme det irakske folk til gode, og det er all grunn til å tro at han mente dette. Dersom USA hadde hatt som hovedinteresse å sikre sin oljeforsyning, ville det ha vært helt unødvendig å gå til krig, da ville det ha vært mye enklere og langt billigere å inngå en avtale med Saddam. Dessuten vil sikre oljeforsyninger fra Midt-Østen føre til at oljen blir billigere, noe som igjen fører til at de som driver oljeutvinning i USA vil tjene mindre penger. Bush har bakgrunn fra oljebransjen, og enkelte har hevdet at Bush gikk til krig for å gjøre det mulig for den amerikanske oljebransjen å tjene mer penger. Men med sikker oljetilførsel fra Midt-Østen vil amerikansk oljebransje altså bli mindre lønnsom.

I utgangspunktet er det uviktig hvor USA, eller et hvilket som helst annet land, får sin olje fra, fordi all olje som produseres havner i en samlet pott. Oljeprisen avhenger av hvor mye olje som er i denne potten, uavhengig av hvor den kommer fra, og den avhenger av hvor stabil man forventer at forsyningen av ny olje er. Olje fra Midt-Østen står i dag (2001) for ca 6 % av all olje i denne potten. Men mht kjente reserver, ligger ca 66 % av disse i Midt-Østen. Produksjonskostnadene forbundet med utnyttelse av disse ressursene er også svært små.

Å sikre stabil oljetilførsel er et helt legitimt mål for USA, dette fordi det eneste som gir stabil oljetilførsel er frihet, og frihet er noe alle mennesker har krav på. Mest fundamentalt er altså dette poenget: det eneste man har krav på i en samfunnsmessig sammenheng er frihet. Frihet er respekt for individers rettigheter. Respekt for individers rettigheter inkluderer respekt for oljeselskapenes rettigheter. Dette er det eneste som kan gi stabil oljetilførsel, og derfor er det å sikre stabil oljetilførsel en legitim grunn for krig.

Frihet gir altså stabil oljetilførsel. Fravær av respekt for individers rettigheter, ufrihet, dvs. diktatur og/eller anarki, forstyrrer dette. Diktatur og anarki fører til fattigdom, krig og elendighet for innbyggerne, mens kun frihet – respekt for individers rettigheter – kan gi fred, harmoni og velstand.

Å sikre stabil oljeforsyning er altså det samme som å sikre frihet. (Og for å ha presisert det; frihet er ikke folkegruppers rett til selvbestemmelse via demokratiske institusjoner, frihet er individers rett til å bestemme over seg selv og det de eier.) Det som kunne gitt Vesten stabil oljetilførsel er frihet i Midt-Østen. Har så USA og Vesten gått inn for dette? Har USA gått inn for individers rett til selvbestemmelse i disse områdene? Dessverre er svaret på dette spørsmålet Nei.

La oss gå litt mer i detalj om reaksjonene på nasjonaliseringen av oljen og forløpet til den. Og la oss for enkelthets skyld si at det var amerikanere som oppdaget og begynte å utvinne oljen, selv om også andre nasjonaliteter var involvert (BP er britisk, Shell er hollandsk).

I den tidlige fasen ble oljeselskapene som nevnt mildt beskattet av de lokale makthavere. Så gjennomførte de lokale regimene etter hvert enorme skatteøkninger, og disse ble godtatt av selskapene og av eiernes opphavsland. Deretter ble oljevirksomheten nasjonalisert, og også dette ble godtatt. Det USAs regjeringer gjorde for å sikre oljetilførselen var ikke å motsette seg nasjonaliseringen, det de gjorde var å sørge for å ha et godt forhold til regjeringene i disse landene, og dette selv om de var brutale diktaturer. USA hadde et godt forhold til sjahen i Iran, de hadde i en periode et godt forhold til Saddam Hussein, og de hadde – og har fortsatt – et godt forhold til kongefamilien i Saudi-Arabia. Alle disse var og er diktaturer.

Isteden for å beskytte oljeselskapenes eiendomsrett, samarbeider altså USA med de diktaturene som har stjålet oljeselskapenes eiendommer.

La oss også ha sagt at diktaturer aldri er stabile, og at å sikre stabil oljeforsyning ved å støtte diktaturer er meget uklokt. Men la oss også føye til at vi er i tvil om noe annet enn diktaturer pr i dag er mulig i den muslimske verden, vi ser i dag at der hvor det ikke er sterke diktaturer (Iran, Saudi-Arabia, Syria, Egypt) er det nærmest anarki (Libanon, Irak, Afghanistan, de palestinske områder).

Vårt syn er altså at USA på en meget inkompetent og svært umoralsk måte har forsøkt å sikre stabil oljetilførsel, dette ved å sørge for å ha gode forhold til lokale diktatorer. For president Bush jr var sikring av oljetilførselen ikke noe primært spørsmål mht krigen i Irak. Bushs primære mål var å beskytte USA mot terror ved å gjøre Midt-Østen demokratisk. Bush har til og med uttalt at krigen ikke var mot Saddam eller mot Irak, den var for det irakiske folk, og det er all grunn til å tro ham på det.

Iran

Tidlig på 50-tallet hjalp USA til med å styrte Muhammed Mossadeq, den nasjonalistiske lederen i Iran, og å innsette Muhammed Reza Pahlavi som hersker i landet. Pahlavi var sønn av Riza Khan, som grunnla den moderne nasjonalstaten Iran. Khan var statsminister fra 1923, og etter at han ble vagt til sjah i 1925 satte han i gang en prosess etter modell av Atatürk i Tyrkia, en prosess som gikk ut på å gjøre Iran mer vestlig. Under den tidlige fase av annen verdenskrig var Khan vennlig innstilt overfor Tyskland, men landet ble okkupert av de allierte i 1941. Khan abdiserte, og hans sønn Muhammed Reza Pahlavi ble ny sjah. Tidlig på 50-tallet lå all makt i hendene til statsminister Muhammed Mossadeq, og han nasjonaliserte oljeindustrien i 1951. England trakk da ut sine oljeingeniører, oljeproduksjonen gikk i stå, og det ble krise. Hæren kuppet og innsatte den mer pro-vestlige sjahen som ny diktator i landet. Dette kuppet skjedde altså med amerikansk hjelp.

Sjahen var diktator, men han fortsatte forsøket på å svekke islams posisjon og å gjøre landet mer vestlig, bl.a. innførte han likestilling for kvinner. En del farlige muslimske ledere ble også utvist. Sjahen var en støttespiller for Israel (som fikk olje fra Iran) og USA. Men siden Iran var positivt til Vesten, var det et fristende område for infiltrasjon fra Sovjetunionen. Under sjahen ble ca 3000 Sovjet-agenter som opererte i landet fengslet, og de ble antagelig torturert.

Jimmy Carter, som ble president i 1977, hadde menneskerettigheter som sin fremste utenrikspolitisk kampsak. Han avviklet derfor amerikansk støtte til en rekke diktaturer som var positive til Vesten. De langt verre diktaturene som var negativt innstilt til Vesten gjorde han ingen ting med. I noen tilfeller førte dette til at enkelte politiske fanger slapp fri, og dette var bra, men det førte også til at enkelte diktaturer ble erstattet av venstreorienterte diktaturer, og disse var enda verre enn de regimer de erstattet.

USA under president Carter trakk tilbake all støtte til sjahen; til og med CIAs bestikkelser til mullahene opphørte (formålet med disse var å gjøre dem mindre kritiske til sjahens bestrebelser på å orientere Iran i en mer vestlig retning). Resultatet av at USAs støtte forsvant var at sjahen ble avsatt, og Iran ble et teokratisk diktatur. Ayatholla Khomeiny, som i en årrekke hadde levet i landflyktighet i Frankrike etter å ha blitt utvist av sjahen, kom tilbake og ble det nye regimets diktator. Umiddelbart etter Khomeinys maktovertagelse ble ca 20 000 mennesker henrettet – det var folk som de nye myndighetene mente kunne være farlige for den nye islamske republikken. Også de ca 3000 sovjet-agentene som satt fengslet ble henrettet. Etter kort tid var også Iran i krig med Irak, en krig som kostet minst en halv million mennesker livet.

Khomeinys maktovertagelse og omdannelsen av Iran til et islamistisk diktatur var en av de konkrete hendelsene som førte til at islam igjen begynte å vokse i styrke. Et annet element i grunnlaget for islams vekst var som nevnt at arabiske regjeringer (spesielt Saudi-Arabias) hadde støttet islam-skoler, ikke bare på sitt eget område, men også i Europa, hvor skolene var beregnet på barn av muslimske innvandrere. Dette resulterte i at antall muslimer som kjente islam godt stadig økte. Det at det nå også fantes et land med islamistisk styre var sterkt motiverende for muslimer over hele verden, og dette førte også til antallet tilhengere av politisk islam økte. Og det var disse tilhengerne av politisk islam som fra ca 1980 begynte å utføre stadig flere terroraksjoner med Vesten.

I dag er Iran et islamistisk diktatur, et terrorstyre av verste sort. Iran er islams ideologiske sentrum, Iran støtter terroraksjoner over hele verden, Iran støtter Hizbolla, som stadig utfører angrep på Israel. Nåværende president Ahmadinejad er en religiøs fanatiker som har sagt at Israel bør elimineres, og som mener at islam i nær fremtid står foran et apokalyptisk oppgjør med de vantro. Og dessuten, Iran er nær ved å ha anskaffet seg atomvåpen. Vestens holdning er også i dette tilfellet så ettergivende at Iran stadig får utsettelser av FN mht å dokumentere at de ikke utvikler atomvåpen.

Men USA er nå militært til stede i de fire viktige naboland som omringer Iran i vest, sør og øst: Afghanistan, Saudi-Arabia, Kuwait og Irak.

Fangene på Guantanamo

USA har vært utsatt for mye kritikk pga behandlingen av fangene i Guantanamoleiren. Disse fangene kjempet på terroristenes side under krigen, de bar ikke uniform, de bar skjulte våpen, og de angrep sivile. Ifølge Geneve-konvensjonen har man da rett til å henrette dem på slagmarken. Men isteden for å henrette dem ble de tatt til fange og sendt til Guantanamo, dette dels for å sørge for at de ikke utførte terrorangrep, og dels for å få informasjon fra dem. Etter hvert vil de få/fikk de en militær rettergang, og noen er allerede blitt sluppet fri. Av de ca 800 fanger som har vært innom Guantanamo er ca 300 sluppet fri. Noen vil allikevel antagelig bli sittende som fanger ganske lenge.

Mange har hevdet at USA burde følge Geneve-konvensjonen i sin behandling av disse fangene, men hva de mener med dette er uklart. Geneve-konvensjonen er en avtale mellom de land som har underskrevet den – hverken alQaida eller noen andre terroristgrupper har underskrevet denne avtalen.

Fangene blir holdt slik at det er meget vanskelig for dem å rømme og å angripe fangevoktere. Dette innebærer f.eks. at de legges i jern når de flyttes. Mange i Vesten som har sett bilder av dette synes dette er umenneskelig behandling og i strid med Geneve-konvensjonen, men disse fangene er så farlige og fanatiske at dette er en korrekt måte å behandle dem på, dette er mennesker som ikke vil nøle med å gjennomføre selvmordsaksjoner, og som det derfor bokstavelig talt er livsfarlig å være i nærheten av.

Etter vårt syn er den behandlingen fangene normalt får på Guantanamo alt for imøtekommende overfor fangene – vokterne må f.eks. ta på seg hansker når de skal dele ut eksemplarer av Koranen til fangene, dette fordi vantro ikke har rett til å berøre denne boken – men la oss også si noe om beskyldningene om tortur. Vi tar sterk avstand fra tortur av fanger. Nå er det ingen tvil om at enkelte fanger i USAs varetekt er blitt torturert. Dersom slike ting skjer på vokternes eget initiativ, i strid med gjeldende ordrer, er dette meget kritikkverdig. Dette er i så fall kriminelle handlinger, og de som har utført torturen må straffes strengt. Det er svært ille at den amerikanske hær har såpass liten kontroll over sine mannskaper at slik tortur av fanger kan finne sted. Men uansett er det vanskelig å sikre at slik mishandling av fanger aldri vil forekomme.

Å bruke tortur mot fanger er barbarisk, og USA burde være moralsk høyverdig – det er dette man vinner på i det lange løp. USA svekker sin sak ved å benytte tortur. Men er tortur en del av USAs offisielle måte å føre krig på ? Mao., er tortur tillatt? Flere ledende politikere i den sittende regjering (bl.a. utenriksminister Condolezza Rice) har klart sagt at USA ikke benytter tortur. Vi er ikke overbevist. En rekke oppslag i pressen kan tyde på at USA benytter tortur, og at dette er godkjent på høyt politisk hold. Hvis dette er korrekt, tar vi sterk avstand fra dette. På den annen side er pressen sterkt venstreorientert, og nøler aldri med å vri og vrenge på fakta for å sverte/skade USA og for å fremstille terroristene på en mest mulig positiv måte.

Mange av de eksemplene pressen har brukt for å vise at USA benytter tortur er dog ikke tortur: det er kun røff og ydmykende behandling, og dette er noe disse fangene må finne seg i. Man må huske på at disse fangene er villige til å drepe og lemleste og torturere tilfeldige sivile, inkludert kvinner, barn, handikappede og gamle, for islam, og de har ikke noe imot å dø for å gjøre slikt – da å beskytte dem mot f.eks. å bli kommandert av en kvinnelig amerikansk offiser, noe som er ydmykende for dem, er upassende.

Navn

La oss ta med noen ord om et tema som tydelig illustrerer USAs moralske svakhet. USA er historiens desidert sterkeste militære makt. Men for å kunne bruke en slik makt må man ha en moralsk overbevisning om at den kampen man skal utkjempe er riktig. USA har ikke dette i dag. USA er tvilende og nølende og ettergivende overfor både uvenner og fiender; dette har sammenheng med den stadig svakere oppslutning om Vestens verdier. Disse verdiene – individualisme, rasjonalitet, ateisme, rasjonell egoisme, politisk frihet, frihandel, markedsøkonomi – må ha bred oppslutning for at friheten og sivilisasjonen skal overleve. Svekkelsen av Vestens verdier ser man ikke bare mht USAs nøling med å gå til krig mot Irak og måten krigen føres på, man ser det til og med i USAs nøling og ettergivenhet mht å sette navn på de militære aksjonene.

Å sette navn på noe innebærer at man har makt over det man navnsetter – dette gjelder alt fra barn og kjæledyr til nye produkter man utvikler og landområder man oppdager: den som har makten, den som bestemmer, bestemmer hva det nye skal hete. Navn er også uttrykk for identiteten til det man navnsetter, eller uttrykk for et ønske om hva man vil at det skal være.

Umiddelbart etter angrepene 11. september bestemt ledelsen i USA at det militære svaret skulle hete "Operation Infinite Justice". Men muslimske land som var allierte med USA protesterte mot dette – ifølge islam er det blasfemi å tillegge noe annet enn Allah det å være uendelig – og allerede 25. september ble aksjonen omdøpt til "Operation Enduring Freedom".

Tilsvarende ble aksjonen mot Irak ikke kalt noe sånt som "Operation Destroy the Enemy" eller "Operation Defend the USA", den ble kalt "Operation Iraqi Freedom."

Og hele krigen kalles ikke krigen mot islam eller krigen mot fundamentalistisk islam, den kalles "krigen mot terror" – en sær konstruksjon som ikke engang våger å identifisere fiendes ideologi, navnet fokuserer kun på en bestemt taktikk som fienden benytter.

Dette viser alt for tydelig at USA ikke våger å identifisere fienden (militant islam), at USA er ettergivende overfor uvillige allierte og endog fienden, og at USA ikke går til krig primært for å forsvare seg selv. Svakere enn dette kan man ikke bli.

Irak i dag

Som nevnt var det islamistiske grupper som fikk størst oppslutning i valget i Irak. Ayatolla al-Sistani, som er en av de sterkeste lederne i Irak, hadde oppfordret irakere til ikke å kjempe mot USAs frigjøring, og han er tilhenger av den demokratiske prosessen, antagelig fordi dette vil gi ham makt. Hans mål er ikke et vestlig styresett med stor grad av individuell frihet, han ønsker en islamsk republikk. Slik det ser ut nå er det grunn til å tro at han vil få oppfylt dette ønsket.

Tilsvarende, regjeringen i Afghanistan under ledelse av Hamad Karzai er mer vestlig orientert enn Taliban-regjeringen, men den fikk allikevel med full amerikansk støtte vedtatt en grunnlov som sier at Afghanistan er en islamsk republikk. I dag har al-Sistani stor innflydelse i "Den forente irakiske shia-allianse", det parti som har sterkest innflydelse i styringen av Irak. En annen mektig politiker i Irak er militialederen Muqtada al Sadr. Han er lite annet enn et instrument for Iran, som bl.a. finansierer hans militia. To ganger, i april og august 2004, beordret han opprør mot amerikanske styrker. Som nevnt kunne amerikanske styrker drept ham i slaget om Fallujah, men de gjorde det ikke.

I det siste (høsten 2006) har antall terrorangrep mot sivile irakere øket dramatisk, det er nå snakk om at det blir drept ca 100 mennesker hver dag. Det er stadig flere som hevder at USAs nasjonsbygging har spilt fallitt; fjerningen av tyrannen Saddam kun førte til at de gamle motsetningen mellom sunnier og shiaer blusset opp i full borgerkrig. I USA snakker ledende politikere nå (oktober 2006) om at USA bør trekke seg ut, og den av kongressen nedsatte tverrpolitiske Iraqi Study Group under ledelse av den første president Bushs utenriksminister James Baker lufter ideen om at USA bør overlate styringen av landet til Iran og Syria.

Enkelte har også snakket om at Irak bør deles slik at kurdere, sunnier og shiaer får hver sin del. Dette kan muligens ha noe for seg; Irak ble kunstig sammensatt av britene tidlig i det tyvende århundre. Kurderne holder til i egne områder i nord, og der er det svært rolige forhold og den økonomisk vekst er stor, men i resten av er det nesten en slags borgerkrig. Denne borgerkrigen er et resultat av de ideer som dominerer blant shiaer og sunnier: ekstreme shiaer og sunnier dreper hverandre i islams navn, og dette har de holdt på med, når de har hatt mulighet til det, nærmest uavbrutt siden Muhammed døde. I Irak er shiaer og sunnier godt blandet, og en deling vil derfor medføre store folkeforflytningsprosjekter. Dessuten vil Tyrkia sterkt motsette seg en slik deling, en deling vil kunne føre til at de kurdere som holder til i Tyrkia vil ønske å løsrive seg og slå sine områder sammen med den egne kurdiske staten som da vil dannes i nåværende Nord-Irak.

Utsiktene for Irak i dag ser ikke gode ut. I verste fall kan det komme til å bli en langtrukken og grusom borgerkrig.

Oppsummering

Etter angrepene 11. september regnet de fleste kommentatorer med at det ville komme flere terrorangrep mot USA. Det har ikke slått til. USA (dvs. de 50 statene) er ikke blitt utsatt for flere angrep. Flere terrorplaner er blitt avslørt i USA før de er blitt gjennomført. Angrep er allikevel gjennomført en rekke steder utenfor USA, bl.a. Bali, Moskva, Madrid, Beslan og London. Planer om terroraksjoner er også blitt avslørt før de ble iverksatt, blant annet i England, Frankrike og Tyskland. Radikale muslimer har også stått for til dels voldelige opptøyer flere steder, f.eks. i København og Paris.

Men tilbake til krigen mot terror: hva er gjort feil? USA ventet i et år med å gå til krig for å få Frankrike og Russland med, noe de burde ha visse ville være umulig pga disse landenes sterke forbindelser med Saddams regime. Som tidligere nevnt hadde USA all rett til å invadere Irak og avsette Saddam, men det er klart at krigen etter Saddams styrker var blitt nedkjempet ble ført på en feil måte.

Hvordan burde så USA ha svart på terrorangrepene? (La meg ta to forbehold: slikt bør avgjøres av militær ekspertise, og det som skisseres her er pr i dag politisk umulig; pga den svake oppslutning om Vestens verdier har Vesten ikke den moralske styrke som må til for å gjennomføre dette.)

USA burde ikke ha angrepet Irak, USA burde ha angrepet Iran. Iran er kjernen i og opphavet til all elendigheten. Iran er radikal islams fyrtårn. Iran gir politisk, ideologisk, militær og økonomisk støtte til terror mot Vesten og til krig mot Israel.

Hvis vi går tilbake til Irak: USA burde ha ødelagt Iraks evne til å føre krig, dvs. USA burde ha ødelagt militære anlegg, palasser, administrasjonsbygninger, infrastruktur, anlegg som utvikler våpen. Man burde ha forsøkt å drepe flest mulig av regjeringsmedlemmer, flest mulig av viktig administrativt personell, flest mulig offiserer, etc. Dette burde skjedd med raketter, bomber og evt. med avgrensede spesialavdelinger med soldater. Man burde si klart ifra at "så lenge dere utfører terror mot oss, så ødelegger vi alt dere har som kan brukes for å føre krig, og vi eliminerer flest mulig i den politiske og militære elite". Den politiske ledelse i andre terrorstøttende land ville da forstå at dersom de støttet aksjoner mot Vesten ville de bli drept.

Det store antall terrorangrep mot Vesten kunne ikke ha skjedd uten at stater sto bak. En krig for å få slutt på terrorangrepene burde blitt ført så kraftig mot disse terrorstøttende statene slik at alle ville forstå at intet aggressivt islamistisk diktatur vil kunne opprettholdes. Krigen burde føres slik at ingen lenger ville betrakte islam som en ideologi på fremmarsj. Krigen burde føres slik at militante muslimer i Vesten ikke lenger vil våge å stå frem med sine ekstreme synspunkter, krigen burde føres slik at muslimer ville gå svært stille i dørene. Krigen burde føre til at politisk islam dør, og at muslimer ville betrakte islam kun som en personlig overbevisning uten politiske implikasjoner. Krigen burde med andre ord blitt ført slik de allierte førte krig mot Nazi-Tyskland i 1945: på sommeren og høsten 1945 var nazismen som politisk bevegelse død og det var ingen nazister som viste V-tegn eller trodde at de snart ville etablere et nytt nazi-diktatur.

Krig er legitimt som nødvendig selvforsvar. Krig bør bare benyttes i selvforsvar. Å føre krig med det formål å befri folk i andre land er illegitimt. Nå er det slik at kun diktaturer initierer krig, så man kan betrakte det å gjøre et diktatur om til et friere land som en slags selvforsvar, men da må man nøye ha vurdert mulighetene for å lykkes med dette. Det er klart at Bush og hans neokonservative rådgivere kolossalt undervurderte disse vanskelighetene i Irak.

USA burde også ha gjenopprettet oljeselskapenes eiendomsrett til de oljefeltene de oppdaget, bearbeidet og investerte enorme beløp i, evt. privatisert dem på annen måte.

President Bush burde ikke ha omgåttes de ledere for islam i USA som reellt sett støtter angrepene mot USA. Det finnes muslimer som ikke er tilhengere av politisk islam, og han burde har støttet dem. Han burde heller ikke ha omtalt islam på den positive måten han gjør – det burde være klart at terroristene har dekning i islams lære for sine aksjoner.

Amerikanerne burde heller ikke ha bedrevet okkupasjon eller nasjonsbygging i Irak, de burde ha forstått at slikt er umulig pga de ideer som dominerer i dette området.

Bush hadde en del god retorikk rett etter terrorangrepene på USA, men nå er det gått fem år siden 911. Fem år etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 var Tyskland og Japan nedkjempet. Fem år etter 911 er situasjonen i Irak uavklart, og hovedkilden til all terror, Iran, er urørt. Iran betraktes også nå både av USA og av verdenssamfunnet som en legitim forhandlingspartner, og er svært nær ved å skaffe seg atomvåpen.  

Så, selv om president Bush er en anstendig person som har handlet i samsvar med sine ideer og sin overbevisning, baserte han krigen på en uholdbar ideologi. Inkompetansen hos Bush & co er ikke unormalt stor i forhold til den som vanligvis finnes hos politikere, så grunnen til at det ikke er gått bedre enn det gjør skyldes ikke inkompetanse, det skyldes ideologien Bush bygger på. Bush har altså handlet i fullt samsvar med sine ideer, og resultatet er blitt slik det måtte bli, gitt disse ideene.

Selv om Bush har handlet i fullt samsvar med sine grunnleggende ideer, sviktet han helt og fullt det han la opp til rett etter 11. september. Som sagt tydet retorikken da på at USA ville slå så kraftig tilbake med alle nødvendige militære midler for å avvikle de stater som støttet terrorangrep mot USA og Vesten. Grunnen til at Bush sviktet er at han ikke støtter Vestens verdier. Kun med et fast grunnlag i disse verdiene vil Vesten kunne forsvare seg mot angrepet fra det barbariet som fundamentalistisk islam representerer. Istedenfor å forsvare USA ved å knuse fienden, kjørte Bush en altruistisk krig hvor formålet eksplisitt ikke var å forsvare USA, men å drive nasjonsbygging for irakerne, inkludert å godta en islamistisk republikk, hvis det var det flertallet i Irak ønsket.

Det er derfor vanskelig å se at USAs invasjon i Irak kan føre til at Irak blir et friere land, eller til at terrorangrepene mot Vesten stanser opp. Det er en betydelig fare for at krigen ikke bare har vært bortkastet, men at den har gjort problemene verre.

Men hva hvis USA trekker seg ut av Irak nå? Dersom USA trekker seg ut uten å ha fått til en klar militær sier, slik de har gjort så mange ganger tidligere (Somalia, Beirut, Gulfkrigen i 1991, og Vietnam på 70-tallet) vil militante muslimer i enda større grad få blod på tann; ikke bare vil de påstå at de slo Sovjet i Afghanistan, de vil nå også påstå at de slo USA i Irak! Og da kan vi bare vente oss at antall terrorangrep mot Europa og USA vil stige kolossalt.

På den annen side: Vesten har etter mer enn tyve år med ulike typer mindre angrep endelig svart militært på det angrepet som er kommet fra fundamentalistisk islam. Krigen skjer ikke på Vestens territorium, krigen er brakt til fiendens territorium, noe som alltid er det riktige å gjøre. Og et meget stort antall militante muslimer er avlivet. Men i Vesten er det, fordi Vestens verdier står så svakt, store grupper som ønsker at Vesten skal tape, og som reellt sett ønsker at de militante muslimene skal seire. Disse arbeider intenst for å svekke Vestens kampvilje, og gjør alt de kan for å fremstille terrorangrepene på Vesten og motstanden mot USA som et rettferdig svar fra verdens fattige mot en påstått vestlig undertrykkelse.

Det som burde ha skjedd var en kraftig krig mot statene i ondskapens akse. Men det var ikke dette som skjedde. Det som skjedde er beskrevet ovenfor. Og fordi de som handlet for å forsvare Vesten ikke bygger på de rasjonelle verdiene som frihet og sivilisasjon forutsetter, er vi kanskje verre stilt nå enn før krigen begynte.

15/11-2006

Copyright Ó 2006 Vegard Martinsen