Nedenfor gjengir vi fra www.frontpagemag.com, et spørsmål fra en venstreorientert om årsaken til krigen, og det svar som David Horowitz, redaktør av FrontPageMagazine, gir.
(Dette handler om begrunnelsen for krigen. Nedenfor følger en kommentar om situasjonen i Irak nå.)
Innsenderens spørsmål: That anyone can justify the war in Iraq is beyond belief. There were no weapons of mass destruction, no link between Saddam and Osama and no eminent [sic] danger of our being attacked by Iraq. In its early stages, it was nothing more than a fight between a 250 pound senior bully attacking a 150 pound sophomore bully and very easy for Bush to claim, "Mission Accomplished." Given the fact he had no clue about the region and the perils in involving us in a ground war with no plan beyond the early "bullying," it is absurd to think that he should be given the chance to take us into further conflicts. He is, without question, the poorest prepared person to ever sit in the office of the President. He spent 31 years of his life as a profane, foul-mouthed, bully, prone to addictions (tobacco, alcohol and drugs) and never did or had anything which he earned by being any more than a Bush with millions of dollars at his disposal. He never bothered learning anything, never prepared himself to be a leader and, as President, has been the only thing he has ever been, a cheerleader. As long as Bush sits in office, this country is at grave peril.
Horowitz svarer: Only a person ignorant of the rationale for the war as expressed in Bush's 1) speech to the UN, September 2002; 2) State of the Union, January 2003 and 3) explanation for the war at the time -- February 2003 -- could be so foolish (and arrogant) as to write an email like this. The rationale for the war had nothing to do with whether Saddam could attack us directly or not in the spring of 2003 -- i.e., whether there was an "imminent threat;" or whether he had WMDS or not; or whether there was a link between Saddam and Osama. You believe this because you have been taken in by the hysterical, mind-bogglingly false propaganda of the left as has poured out of the unhinged brains of Michael Moore and Al Gore and Ted Kennedy and the like. They are stupendous and wretched liars all, and in the case of Gore, Kerry and the Democratic leadership they are convicted by their own words before the fact.
The rationale for the war -- supported by Kerry, Daschle and the Democratic Party was UN Resolution 1441 and 17 disregarded UN resolutions before that, all of which were the basis of the 1991 truce (we were in fact at war with Saddam from 1991 until the invasion of Iraq -- how quickly Democrats who signed on to the war in 1998 forget); the fact that Saddam had launched wars of aggression twice; the fact that he had PROGRAMS to develop WMDS and had already used them; and finally the fact that he could not be contained (since we could not keep 200,000 troops on his desert borders indefinitely). Saddam was given a UN ultimatum on November 8, 2003: Do this or else. On December 7, 2002 the deadline passed and he had not met the ultimatum. America's choice was to enforce international law or abandon it. The French and Russians and Chinese for obvious reasons couldn't care less about enforcing international law. So the US and the British went ahead and did it. And then the Democrats betrayed the war, the nation and the peace.
Irak i dag
(1/10-2004)
USA og de allierte gikk til angrep på Irak i mars 2003, og etter noen få ukers krig var Iraks hær i realiteten nedkjempet. President Bush erklærte 1/5 at ”major combat operations have ended”. (De fleste på venstresiden gjengir fortsatt dette utsagnet som om Bush sa at krigen var over, noe som er direkte løgnaktig.)
Selvsagt var det fortsatt små trefninger, og slike fortsatte i mer enn et år, men til tross for dette gikk det ganske bra frem til tidlig sommer 2004: Irak begynte å komme i orden, mange irakere ble mer optimistiske med tanke på fremtiden, elementær økonomisk aktivitet foregikk på en stabil måte, skoler og universiteter fungerte, osv. Det forekom demonstrasjoner mot USAs tilstedeværelse, men stort sett gikk ting fredelig for seg.
Det er i Irak en del islamister, og de ønsker ikke at landet skulle organiseres etter en modell som inneholder betydelige innslag av individuell frihet og markedsøkonomi, islamistene ønsker at Irak skal bli en islamsk republikk; de vil at landet skal styres i samsvar med sharia-lover som innbærer at homofile skal henrettes, at frafalne fra islam skal henrettes, at utro kvinner skal straffes med døden ved steining, at lemlestelse kan benyttes som straffemetode, osv. Iraks egne islamister ble fra mars 2003 supplert med islamister fra andre land som dro til Irak for å kjempe med våpen i hånd mot forsøket på å gjøre om Irak til et land organisert etter en noenlunde vestlig modell med stor respekt for individers rettigheter.
Tidlig på sommeren 2004 ble noen få amerikanske soldaters overgrep mot irakisk fanger i Abu Grahib kjent, og dette var svært skadelig for USAs omdømme. (Disse overgrepene var dog svært svært milde i forhold til de grusomme overgrep som daglig skjedde i meget stort omfang i Iraks fengsler under Saddam Hussein.) Noe etter dette begynte islamister å gjøre mer kraftige opprør mot USAs styrker i byer som Fallujah og Najaf. USA hadde ingen problemer med å bekjempe disse med militære midler, men isteden for å knuse disse opprørene i starten, ble USAs krigføring drevet på en mild og forsiktig måte, i samsvar med en krigsdoktrine som kalles ”just war”, og som ikke kan gi seier i krig. Når USA i et slag hadde seieren innen rekkevidde, ga de islamistene et tilbud om våpenhvile og forhandlinger. (Ett eksempel her: http://www.theaustralian.news.com.au/common/story_page/0,5744,10468346%255E2703,00.html.) Ledelsen i USA er så naiv at de virkelig tror at islamistene vil delta som et av mange politiske partier i et pluralistisk og demokratisk Irak. (Som så mange andre er USAs ledelse svært uvitende om islamistenes fanatisme og de barbariske ideene de står for.) Islamistene sa selvsagt ja til tilbudet om våpenhvile, hadde de sagt nei ville de ha blitt nedkjempet. USA innstilte da sine krigshandlinger, islamistene omgrupperte og skaffet nye forsyninger av alt fra mannskap til ammunisjon, og fortsatte så å krige. Etter at det nye opprøret igjen var nedkjempet kom USA med nye tilbud om våpenhvile. Dette skjedde flere ganger.
USAs ettergivende holdning førte til at islamister over store deler av Irak fik blod på tann, og opprørene spredde seg både i omfang og antall.
Grunnen til at det nå er svært urolig i Irak er altså at USA ikke slo ned de islamistiske opprørene som begynte enkelte steder tidlig sommeren 2004. Ettergivenheten som USA viste var en direkte oppmuntring til islamistene.
Den eneste løsning nå er at USA og de allierte slår kraftig ned alle kommende opprør. Alle siviliserte land burde støtte USA i dette, både med moralsk støtte og med militære ressurser. Vi ser nå tydelige signaler som viser hvordan et islamistisk styre vil bli: kidnappingene av hjelpearbeidere, sjåfører, tolker, entreprenører som kun har ønsket å hjelpe til med å øke velstanden i Irak, og de grusomme drapene på mange av de kidnappede, viser at USA og Vestens motstandere i Irak er rene barbarer.
USA hadde seieren inne rekkevidde, det var mulig å ta de første skritt mot målet som var å gjøre Irak om til et noenlunde fritt og sivilisert land. Dessverre lot USA islamistiske opprørere få mulighet til å fortsette sine opprør, og dette kan ha ødelagt hele formålet med krigen. Hvordan dette vil ende er ikke godt å si, men den eneste muligheten for å forhindre at Irak blir enten et barbari eller et anarki, er at USA og de allierte slår kraftig ned alle islamistiske opprør.
For å gjenta dette sluttpoenget: Mht Irak står vi nå overfor to alternative sider: én side representerer et forsøk på å innføre et styre etter vestlig modell med valg av ledere, med ytringsfrihet, med religionsfrihet, med en viss markedsøkonomi. Alternativet til dette er et islamistisk styre med Iran og det Taliban-styrte Afghanistans som forbilder. I praksis vil det siste alternative føre til at Irak blir et anarki i mange år fremover.
Vi støtter den første av disse modellene, den som statsminister Allawi ( http://edition.cnn.com/2004/WORLD/meast/09/23/allawi.transcript/) og hans regjerning nå forsøker å innføre med støtte fra USA, Storbritannia og enkelte andre allierte. Vi konstaterer, uten overraskelse, at venstresiden i denne saken, som alltid tidigere, støtter den siden som representerer diktatur og undertrykkelse. Enkelte på venstresiden omtaler til og med islamistene som frihetskjempere som kjemper imot en amerikansk okkupasjon, noe som er en løgn av så store dimensjoner at man kan lure på om de som sier slikt er riktig vel bevart.
Altså: Jeg vil alltid i enhver strid støtte den side som representerer størst grad av frihet. Derfor støtter jeg Allawi og USA og de alliertes forsøk på å skape et fritt Irak, men vi konstaterer at USAs krigsinnsats hittil har vært for svak: opprør fra islamister er ikke slått ned som de burde ha blitt. Det er derfor situasjonen i Irak nå ikke er langt bedre enn den er.
Appendiks om dødstall:
Det sies at mer enn 10 000 irakere er drept etter at USA invaderte Irak i mars 2003. Dette er selvsagt forferdelig, men disse tallene er langt lavere enn det antallet som ble drept pga Saddam Husseins regime. Slike tall er svært usikre, men overslag viser at de siste 15 år Saddam satt ved makten mistet i gjennomsnitt ca 30 000 mennesker livet hvert år pga. Saddam terrorvelde. Vi må også huske på at svært mange av disse 10 000 irakere blir drept direkte eller indirekte av islamister.
Venstresiden er svært opptatt av disse ca 10 000 som har mistet livet i Irak pga. krigen, men vi vil ikke kritisere dem for det. Vi vil dog kritisere dem for at de ikke var interessert i tapstallene under Saddam Hussein, og at de ikke sammenligner dagens tapstall med det antall som mistet live pga Saddam Husseins styre.
USA har mistet mer enn 1000 soldater i denne krigen. Disse tapene ville ha vært langt mindre hvis USA hadde ført en strategi som ikke innebar ettergivelse for islamistene. Dessuten er disse tapstallene langt mindre en de tapstall USA hadde i annen verdenskrig, i Korea-krigen og i Vietnam-krigen. Disse tapstallene må også sees i sammenheng med at USA frem til og med 11. september 2001 mistet mer enn 4000 sivile i terrorangrep utført av islamister.
Grunnen til Irak-krigen
Knut Lindtner fra Bevegelsen for Sosialisme påstår i et innlegg i Dagbladet 17/4 at siden det ikke er funnet masseødeleggelsesvåpen (MØV) i Irak, må grunnen til krigen være at USA ønsket å få tilgang til oljen som finnes i Irak.
Lindtner tar feil. Det ville ha være mye enklere og billigere for USA å få tilgang til oljen ved å inngå en avtale med Saddam. Ang MØV, så hadde Saddam brukt slike, og våpenhvileavtalen etter krigen i 1991 innebar at Irak skulle dokumentere at de MØV de hadde hatt, var ødelagt. Irak la aldri frem slik dokumentasjon, isteden lekte Saddam i 12 år katt og mus med våpeninspektørene. FN truet gang på gang med krig, men var for impotent til å handle.
Hva var da grunnen til krigen? Siden 1979 er USA (og andre vestlige land) blitt utsatt for et stort antall terrorangrep utført av islamister. Disse angrepene har kostet USA mer enn 4000 liv. Angrepene har vært utført av flere grupper, og det er hevet over tvil at Saddams Irak støttet noen av disse. Etter det andre angrepet på WTC, i 2001 - det første skjedde i 1993 og var iscenesatt av en irakisk etterretningsagent - fryktet USAs myndigheter hva som ville skje hvis terrorister fikk tak i MØV.
Dette var grunnen til USAs krig i Irak.
Dette innlegget ble publisert i Dagbladet 19. april 2004
Ingen har rett til å angripe
Hamzah Rajpoots svar 29/9 til mitt innlegg om Iran 23/9 [gjengitt nedenfor] inneholder en del interessante punkter som jeg gjerne vil besvare.
Rajpoot er åpenbart enig i min påstand om at Irans styre er barbarisk, men uenig i mitt syn om at Irans styre da bør avsettes. Han beskylder meg til og med for å være like intolerant som presteskapet! Dette er en helt urimelig påstand: presteskapet undertrykker sin befolkning på en barbarisk måte, og jeg ønsker av denne grunn prestestyret fjernet. Rajpoot sier at den som vil fjerne bandittene er like ille som bandittene, og dette er uholdbart.
Rajpoot sier at selv om man er uenig i et lands politikk, har man ikke derfor noen rett til å invadere landet. Mitt syn er at den terror som presteskapet utsetter sin befolkning for er svært langt over grensen for det som kan aksepteres. Det er ikke nok for meg å si at steining av kvinner er noe jeg er uenig i, dette er noe jeg vil ha stoppet.
Det er vanskelig å forstå Rajpoot sammenligning av de kvinner som steines i Iran med de fangene USA holder på Guantanamo Bay. Kvinnene som henrettes med steining har hatt sex uten å være gift, noe som ikke er en forbrytelse overhodet, fangene på Guantanamo Bay kjempet mot USA i en krig hvor de ikke fulgte krigens spilleregler: de angrep sivile, de gjemte seg blant sivile, de bar ikke uniformer og de bar skjulte våpen. Derfor har de ikke status og fordeler som vanlige krigsfanger har. «[De] er ikke kjent skyldig på noe vis», sier Rajpool, men disse er å sammenligne med krigsfanger i en pågående krig. Mener Rajpool at de allierte under annen verdenskrig skulle ha stilt hver tilfangetatt tysk soldat for retten mens krigen pågikk?
Irak er blitt et kaos etter USAs avsettelse av tyrannen Saddam Hussein, påstår Rajpool. Det er svært gode grunner til å hevde at situasjonen i Irak ikke er så ille som den fremstilles i norsk presse, og uansett vil Iraks befolkning på sikt være tjent med at Saddam er fjernet. Fjerningen av Saddam har også gjort landene utenfor Irak tryggere, siden Saddams støtte til diverse terrorgrupper nå er stanset.
Uenighet bør taes opp i FN, sier Rajpool. Men FN er en prateklubb som bruker mye penger og sjelden eller aldri gjør noe nyttig. Med Kypros som antagelig eneste unntak har FN aldri klart å skape fred noen av de stedene den har grepet inn. Å overlate noe til FN er å sikre at noen løsning ikke vil bli funnet. Dessuten er FN en umoralsk organisasjon uten noen legitimitet i og med at diktaturer sitter der på like fot med demokratier.
Rajpool har rett i at jeg er intolerant: jeg tolererer ikke det barbari som prestestyret i Iran står for. Det er overraskende og skuffende at så mange andre tolererer dette.
Rajpools overskrift er «Ingen har rett til å angripe», og han mener med dette at ingen land har rett til å angripe andre land. Jeg er enig i at ingen individer har rett til å angripe andre individer. Rajpool ser ut til å mene at en stat har rett til å angripe individene i et land, men at en annen stat da ikke har rett til å angripe lederne i denne staten. Her er nok Rajpool og jeg uenige.
Dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2003.
Grovt umoralsk av STATOIL
Statoil har involvert seg i forretninger i Iran, og har i den anledning måttet betale bestikkelser til personer i Irans maktapparat. Statoil er blitt utsatt for kritikk for dette, men å foreta denne type bestikkelser er ikke bare helt normalt, å bestikke offentlige funksjonærer er en uunngåelig bestanddel av å drive forretninger i land som har en statsstyrt økonomi, slik Iran har.
Selv om det er dette punktet som de norske kritikerne mot Statoil er opptatt av, er dette ikke det mest kritikkverdige ved Statoils handlinger. Det som er mest kritikkverdig er at Statoil i det hele tatt har noe med Iran å gjøre. Iran er et barbarisk diktatur, hvor et presteskap med hard hånd styrer i stor grad i samsvar med islamske sharia-lover. Dette betyr blant annet at kvinner som har sex uten å være gift henrettes ved steining. En kvinne som blir beskyldt for dette har i praksis ingen mulighet til å bli frikjent, og henrettelsen foregår ved at kvinnen bindes inn i hvitt tøy, så graves den nedre del av kroppen ned i bakken slik at overkroppen er ovenfor bakken, og så kastes det steiner på henne inntil hun er død.
Et styre som praktisere slik er barbarisk, og bør avsettes fortest mulig, gjerne ved en militær intervensjon. Inntil dette skjer bør alle vestlige land fullt og helt og på alle vis boikotte dette landet.
Det er en skam at norske firmaer har forretninger med Iran. Det er også en skam, men desverre typisk for vår tid, at det norske media er opptatt av er at Statoil har betalt penger til en normalt korrupt tjenestemann i Iran, og ikke det barbariske «rettssystemet» i Iran.
Dette innlegget ble trykt i Dagsavisen 23. september 2003.
Ytringsfrihet og popularitet
Agnete Haalands kronikk i Dagbladet søndag 22/6 gir seg ut for å handle om ytringsfrihet, men egentlig påstår den at det er urettferdig at man blir upopulær av å innta upopulære standpunkter.
Haaland omtaler folk som for eksempel Sean Penn, som var motstander av USAs frigjøring av Irak, og som etter krigen har mistet jobb-tilbud.
Grunnen til at han mistet jobb-tilbud er selvsagt at Penn inntok et upopulært standpunkt. Hans produsent antok at siden hans standpunkt var upopulært, så ville filmen muligens ikke oppnå de store seertall, og da ville den ikke tjene penger. Derfor valgte produsenten en annen skuespiller. Dette er helt rimelig, og har intet med ytringsfrihet å gjøre.
Man kan ikke forvente, som Haaland åpenbart gjør, at man skal forbli populær hvis man inntar upopulære standpunkter.
Haaland ser ut til å glemme at publikum – de som via sine kinobilletter, og produsenten, som finansierer filmen, har ytringsfrihet, og at de fritt bør kunne velge hvem de skal bruke sine penger på.
Hvis Haaland virkelig var opptatt av ytringsfrihet, burde hun konsentrere seg om land som Cuba, Nord-Korea, Iran, Sudan og Saudi-Arabia. Der blir folk kastet i fengsel - eller drept - for å innta upopulære standpunker. At hun isteden er opptatt av mangemillionærer som Penn som ikke lenger kan oppnå de samme inntektene som tidligere fordi de velger å innta upopulære standpunkter, og sier at denne er en innskrenkelse av ytringsfriheten, er intet annet enn patetisk.
Dette innlegget ble sendt til Dagbladet 23/6-2003.
Bush og masseødeleggelsesvåpen
I de siste dager har det kommet en rekke uttalelser hvor president Bush og statsminister Blair er blitt kraftig kritisert fordi de satte i gang krigen som avsatte Iraks diktator Saddam Hussein. Blant kritikerne er nå også vår egen Lars Sponheim. Kritikken går på Bush og Blair løy om Iraks masseødeleggelsesvåpen (MØV). De allierte styrkene har ennå ikke funnet MØV i Irak, og kritikerne påstår nå at krigen ble satt i verk på et uholdbart grunnlag.
Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNas våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland – at Irak virkelig hadde MØV.
Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsløkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.
La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1. Ang spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var ”strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5,000 liter antrax.
Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortate til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke fines bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted”.
Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.
Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa I februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem”.
Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV like overfor grupper av Iraks egen befolkning.
Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydeligh klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.
Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og mengden terroraksjoner gikk kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.
Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes.
USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.
Dette innlegget ble trykt i Dagsavisen 21/6-2003.
Venstresiden tar alltid feil, også om krigen i Irak
Skal man i store trekk kunne forutse hva som vil skje i bestemte situasjoner, må man ha et riktig syn på hva mennesket er og hvordan verden er. Det grunnsyn som venstresiden baserer seg på – kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofring og ufrihet - er direkte feil, og derfor er det slik at når folk på venstresiden sier noe om hva som vil skje i ulike situasjoner, så tar de alltid feil. (Med venstresiden her menes ikke kun sosialistiske partier, men også praktisk talt samtlige akademikere, kommentatorer og journalister.)
Dette poenget kan illustreres men et enormt antall konkrete eksempler, men la oss her illustrere det ved å se på den nylige krigen mellom Irak under ledelse av fascistdiktatoren Saddam Hussein, og en koalisjon av vestlige land ledet av USA.
I månedene før krigen, hevdet folk fra venstresiden at dette vil bli en langvarig krig og at USA ville kjøre seg fast i en hengemyr a la Vietnam. Dette var feil, krigen varte i tre uker.
Venstresiden hevdet at Saddams republikanergarde besto av topptrente elitesoldater som ville gi de allierte sterk motstand. Det som skjedde var at republikanergarden klappet sammen som et korthus. Videre ble det påstått at krigen om Bagdad vil bli en langvarig kamp fra gate til gate, fra kvartal til kvartal. Dette var også feil, Bagdad falt på noen timer.
Venstresiden påstod at krigen ville føre til enorme sivile tap i Irak. Faktum er at de sivile tap var meget små. Venstresiden påstod at de allierte ville miste et stort antall soldater. Resultatet ble at USA og de allierte mistet ca 150 soldater, et meget lite antall. De fleste av disse mistet livet i ulykker eller i "friendly fire". Dette viser hvor lite effektiv motstanden mot USA var.
Demonstrasjonstogene vi kunne se på TV i uke før krigen innehold plakater som sammenlignet Bush med Hitler, mens ingen plakater protesterte mot Saddam. Nå er det vel ingen tvil om at Saddam var verre enn Hitler, og at Bush var den som frigjorde Irak.
Venstresiden påstod at krigen ville føre til en humanitær katastrofe, og at man ville få en stor flyktningestrøm til nærliggende land som Syria, Iran, Jordan og Tyrkia. Dette skjedde ikke.
Venstresiden påstod også at denne krigen ville føre til at USAs oppmerksomhet ville bli tatt bort fra det viktige formål å fange ekte terrorsiter. Også dette var feil. Samtidig med krigen intensiverte USA sin innsats overfor terrorister i for eksempel Afghanistan, med gode resultater. I Irak fant man også mengdevis av dokumenter som gjorde det mulig å fange flere andre viktige terrorister, f.eks. Abbu Abbas, som i en båtkapring på 80-tallet skjøt og drepte den rullestolbundne amerikanske jøden Leon Klinghoffer, for deretter å kaste liket overbord.
Venstresiden regnet med at det ville bli en økning i antall terrorangrep mot amerikanske mål. Dette skjedde heller ikke. Terroristgruppene er – var – støttet av regjeringene i land som Afghanistan, Irak, Iran, Syria og Libya, men nå er lederne i disse landene klar over at USA kan eliminere dem hvis terrorangrepene mot USA fortsetter. Siden USA gikk til angrep på Taliban-regimet høsten 2001 har det ikke forekommet terrorangrep mot USA.
Men hva med lovløsheten, plyndringen og hærverket i byer i Irak de første dager etter at stridene var stilnet av? Slike ting har vi sett i andre byer (riktignok i mindre skala): Under demonstrasjoner mot Verdensbanken har det blitt begått hærverk i Seattle og Sydney og Gøteborg. I Oslo er Blitz ofte ute og begår hærverk - og i disse tilfellene hadde venstresiden ingen protester, da sa de at hærverket kun var et uttrykk for folks forståelige frustrasjon. Men når venstresiden nå kan høste et billig retorisk poeng, da snur de 180 grader og tar avstand fra hærverk. Og, det som ikke er uvanlig i krig er at soldater plyndrer i det land de invaderer. Men USAs soldater plyndret selvsagt ikke, det som skjedde her var at det var irakere som plyndret Iraks egne verdier.
Og om mangelen på politi i Bagdad – det hører til sjeldenhetene at venstresiden krever mer politi i gatene. (Mitt syn er dog at USA kunne håndtert lovløsheten i dagene etter krigens avslutning på en bedre måte enn de gjorde.)
Så, venstresiden tar alltid feil. Grunnen er at de grunnideene de står for er gale. Og venstresiden kommer til å fortsette å ta feil så lenge den eksisterer, fordi den må basere seg på feilaktige grunnideer. Bytter de venstreorienterte ut sine grunnideer med korrekte grunnideer – individualisme, fornuft, selvrealisering og frihet, da vil de ikke lenger befinne seg på venstresiden, da vil de bli liberalister.
Dette innlegget ble sendt til VG 7/5 2003.
Monsterjakten
Under denne tittelen skriver Dagbladets Carsten Thomassen 8/4 at USAs suksess i Irak "vil bli et argument for fortsatt global jakt på monstre å ødelegge, med de lidelser... og de store farer det vil medføre".
Thomassen overser i sin artikkel fullstendig det som er hele poenget: USAs syn er at det å la monstrene få fortsette å terrorisere både sin egen og USAs befolkninger vil føre til enda større "lidelser og farer".
Det er også feil når Thomassen påstår at USA går etter de som "truer det amerikanske hegemoni" - antyder Thomassen virkelig at Irak truer amerikansk hegemoni? Dette er for dumt. Irak og en del andre land i dette området har aktivt støttet terroristgrupper som gang på gang har angrepet amerikanske sivile. *USA vil forståelig nok ha en slutt på slike terrorangrep, og vil nå avsette de diktatorer som støtter terroristgruppene.
Det eneste land som man kan si "truer USAs hegemoni" er selvsagt Japan, som USA gjorde om til en økonomisk stormakt etter 1945. Dessverre svarer USA på "trusselen" fra Japan med å innføre toll på japanske varer, noe som er stikk i strid med amerikanske idealer. Men USA går selvsagt ikke til militært angrep på Japan.
Grunnen til at USA har et hegemoni, dvs. er sterkt både økonomisk, kulturelt og militært, er at landet i stor grad har en rasjonell kultur og derfor en stor grad av individuell frihet.*
En forkortet versjon av dette innlegget ble trykt i Dagbladet 13/4-2003. Det som står mellom stjernene var tatt ut.
Irak + Frankrike = ?
Frankrike arbeider nå som kjent ivrig for at den brutale tyrannen Saddam Hussein ikke skal avsettes på den eneste måten han kan avsettes: ved militær makt.
Dette er selvfølgelig et sidevalg. Frankrike støtter tyrannen i Irak, og ikke den alliansen av vestlige demokratier som vil avsette ham for å fjerne den trusselen han er både mot vesten og mot folket i Irak.
Det viser seg at Frankrike i lang tid har lagt sin beskyttende hånd over Saddam. Her er noen eksempler: I forbindelse med Iraks brudd på våpenhvileavtalen fra 1995 foreslås det i FN ytterligere sanksjoner mot Irak – Frankrike stemmer imot. I 1996 legges det frem forslag om at FN skal fordømme Saddams behandling av kurderne – Frankrike stemmer imot. I 1997 foreslås det å legge begrensinger på reisevirksomheten til folk som kan være medlemmer av Saddams etterretningstjeneste – Frankrike er imot. I 1998 sier Frankrike at Saddam ikke har masseødeleggelsesvåpen, og i 1999 stemmer Frankrike i FN imot opprettelsen av UNMOVIC – det korps av inspektører som Frankrike nå vil skal forstette sine ”inspeksjoner” av våpen etc., i Irak.
La oss også nevne at den reaktor som Israel bombet i 1981 fordi den kunne benyttes til å lage atombomber, ble levert at Frankrike. I tillegg har Saddam i alle år han har styrt Irak kjøpt store mengder våpen fra Frankrike. Det bør også nevnes at det er et omfattende handelssamkvem mellom disse to landene.
Så det er ikke overraskende at Frankrike også nå reelt sett støtter Saddam, og dermed støtter Frankrike også Saddams terrorisering av det irakske folk.
Dette innlegget ble sendt til Dagsavisen 18/3-2003
"Freds"bevegelsen
Fredsbevegelsen er igjen på marsj. Hva resultatet vil bli er det ikke lett å si, men man kan få en viss pekepinn ved å se på historien. Vi bør derfor kaste et lite blikk på den såkalte Fredsbevegelsens historie.
La oss begynne med Vietnamkrigen: USA forsøke å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Vietnam, men pga. Fredsbevegelsens press trakk USA seg ut. Resultatet ble at også Sør-Vietnams befolkning ble underlagt et kommunistisk diktatur med velkjente resultater (undertrykkelse, tortur, fattigdom, sult, etc.)
På slutten av 1970-årene hadde kommunistdiktaturene i Warzawapakten utplassert mellomdistanseraketter som truet mange NATO-land. NATO svarte i 1979 med det såkalte dobbeltvedtaket, som innebar at dersom disse rakettene ikke ble fjernet, ville NATO utplassere tilsvarende raketter. Fredsbevegelsen satte i gang enorme demonstrasjoner over hele Vest-Europa for å protestere mot NATOs vedtak.
I 1991 invaderte Irak nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. Etter noen tid fikk USA samlet styrker og kastet Iraks soldater ut av Kuwait. Under tilbaketrekkingen satte Saddams soldater fyr på alle oljebrønnene de kom over. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Saddams okkupasjon eller den miljøkatastrofen som han forsøkte å skape, Fredsbevegelsen demonstrerte mot USA.
Neste gang Fredsbevegelsen var på banen var i 1999 da NATO satte i gang en krig for å avsette Milosevic som tyranniserte befolkningen i Kosovo. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Milosevic, men mot NATOs forsøk på å avsette Milosevic.
Så spoler vi frem til 2001: USA ble 11/9 angrepet av terrorister og 3000 sivile amerikanere ble drept. Angriperne kom fra terrornettverket AlQaida. USA fant raskt ut at fremtredende AlQaida-medlemmer oppholdt seg i Afghanistan, som var ledet av det islamistiske Taliban-partiet. Taliban hadde innført sharia-lover som innebar at kvinner ikke kan gå på skole eller ta arbeid, at musikk er forbudt, at gamle Buddha-statuer skal ødelegges, etc. USA krevet AlQaida-medlemmene utlevert, men Taliban stilte seg solidarisk med AlQaida og nektet utlevering. USA gikk da til krig mot Afghanistan, og Fredbevegelsen demonstrerte - mot USA. Det viste seg at USA lett klarte å avsette Talibanstyret, og befolkningen i Afghanistan jublet i gatene samtidig med at Fredsbevegelsen reelt sett demonstrerte for Taliban i alle storbyer i vesten.
Hva slags grupper består Fredsbevegelsen av? Her er for eksempel feminister, tilhengere av homofiles rettigheter, tilhengere av ytringsfrihet, folk fra miljøbevegelsen, atomvåpenmotstandere og pasifister. Men hvorfor protesterte disse feministene ikke mot den sterke kvineundertrykkelsen under Taliban? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av homofiles rettigheter mot trakasseringen av homofile under Taliban og under Khomeiny og under Saddam? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av ytringsfrihet mot dødsdommen over Salman Rushdie eller attentatene mot hans forleggere? Hvorfor protesterte ikke folkene fra miljøbevegelsen mot Saddams pyromani i Kuwait? Hvorfor protesterte ikke atomvåpenmotstanderne mot Sovjets utplassering av atomraketter? Hvorfor protesterte ikke pasifistene mot massemord begått av regimene i Kambodsja og Kina?
Svaret er å finne i fundamentale filosofiske ideer: De som demonstrerer har akseptert ideer som er stikk i strid med det som er vestens idegrunnlag: de har akseptert irrasjonalitet, selvoppofrelse og kollektivisme, og de er imot fornuft, selvrealisering og frihet. Og derfor støtter de enhver diktator som står imot vesten: de støtter heller Pol Pot, Saddam Hussein, Milosevic og Ho Chi Minh enn Blair og Bush og Vaclav Havel (selv om disse også dessverre i for liten grad står konsekvent for vestens ideer).
For, legg merke til hva Fredsbevegelsen ikke har protestert mot: De protesterte ikke mot sosialistdiktatoren Pol Pots massemord på 1-3 millioner av Kambodsjas innbyggere på slutten av 1970-tallet, de protesterte ikke når sosialistdiktaturet Kina i juni 1989 massakrerte flere tusen demonstrerende studenter på Den himmelske freds plass, og de demonstrerte ikke da ayatholla Khomeiny begynte å likvidere opposisjonelle i stor stil fra 1980-tallet. De demonstrerte ikke mot Sovjets utplassering av truende raketter i Øst-Europa, og de demonstrerte ikke mot Milosevics terrorisering av kosovoalbanerne.
Det er selvsagt mulig å se et mønster her: Fredsbevegelsen demonstrerer mot vesten og mot USA, og for ethvert diktatur som på en eller annen måte truer vesten. Så også i dag: Saddam undertrykker Iraks innbyggere, og han truer innbyggerne i vesten, og derfor ønsker USA å uskadeliggjøre ham. Men siden Saddam er en diktator som truer vesten marsjerer mer enn gjerne millioner av mennesker i vesten til støtte for ham.
Fredsbevegelsens demonstrasjoner er ikke imot krig og undertrykkelse, de er imot kun en ting; de er mot vestens ideer. (Mange av de som støtter feminisme, homofiles rettigheter, ytringsfrihet, osv. er egentlig mer opptatt av å gå imot vesten; det er derfor de demonstrerer til fordel for regimer hvor deres ”hjertesaker” ikke har noe gjennomslag i det hele tatt.) Og det at disse demonstrasjonene har så mange deltagere er et meget urovekkende tegn. Får Fredsbevegelsen fullt gjennomslag, er det slutt med vestens sivilisasjon, for da får tyranner som Saddam Hussein anledning til å ture frem som de vil uten at de vil møte noe motstand.
USAs rett til selvforsvar
Hva er USAs ankepunkt mot Irak? Etter at president Jimmy Carter slapp
løs fundamentalistisk islam ved reellt sett å innsette ayatholla
Khomeiny som diktator i Iran på slutten av 70-talllet, har
fundamentalistisk islam - islamisme - blitt en sterk og farlig kraft
over hele verden, og denne bevegelsen har i terroraksjoner de siste årene drept 4000 amerikanske sivile.
Siden 1979 har islamister utført et meget stort antall terroraksjoner
mot vestlige borgere, i hovedsak amerikanere. Noen eksempler:
Okkupasjonen av USAs ambassade i Teheran i 1979, bombingen av
diskoteker frekventert av amerikanske soldater i Tyskland i 1986 (2
drept, mer enn 200 såret), sprengningen av et amerikansk passasjerfly
over Lockerbie i 1988 (270 døde), bombingen av World Trade Center i
1993 (6 døde, mer enn 1000 såret), bombingen av USAs ambassader i Kenya
og Tanzania (224 døde, mer enn 5000 såret), og bombingen av USS Cole i
2000 (17 døde, 39 såret), ødeleggelsen av WTC 2001 (ca. 3000 døde).
Bortsett fra etter det siste angrepet, har USA i svært liten grad besvart
disse terroraksjonene, og det at USA ikke har svart har ikke medført noen redusert
aktivitet fra terroristenes side, snarere tvert imot.
La oss også nevne dødsdommen mot Salman Rushide og attentatene mot tre
av hans forleggere, diverse aksjoner utført i Russland, og bomben på
Bali, som drepte nesten 200 austrailere - dette er også aksjoner uført
av islamister. Selvsagt er også Israel et stort antall ganger blitt
rammet av terrorister med et islamistisk utgangspunkt.
Disse terroristaksjonene er støttet både moralsk, politisk, økonomisk
og militært av regjeringene i land som Iran, Irak, Syria, Libya og
Sudan (og i det talibanstyrte Afghanistan). Og det er ikke bare USA og
vesten disse regjeringene bedriver terror mot, de terroriserer også
sine egne befolkninger.
Siden 1979 er altså ca 4000 amerikanere blitt drept i slike terroraksjoner.
USA bør derfor betrakte seg som angrepet av disse terroriststatene, og
ikke bare bør, men har all rett til å svare med militære midler mot
militære, politiske og administrative mål i disse landene. Formålet bør
være å få en slutt på all terror, og et viktig skritt på denne veien er
å innsette demokratiske regimer i disse landene, slik USA sammen med
sine allierte gjorde i Japan og i Tyskland etter annen verdenskrig.
USAs eventuelle angrep på Irak er bare det første skritt på en vei som
vil ende med at ingen terrorister vil kunne motta støtte fra diktatorer
noe sted i verden. Og dette er et nødvendig første skritt på en vei som
innebærer av avskaffelse av all terrorisme.
Dette innlegget ble sendt til Dagbladet 24/1-2003.
USA og IRAK
I forbindelse med president Bushs sabelrasling overfor tyrannen i Bagdad, er det enkelte som har hevdet at USA er alt for ivrig etter å blande seg inn i andre lands indre anliggender; de protesterer mot at USA tiltar seg rollen som et slags verdenspoliti – land bør få lov til å ordne opp i egne affærer uten at USA forsøker å tvinge sin samfunnsmodell på andre land, påståes det.
Men etter mitt syn har USA vært alt for tilbakeholden med å blande seg inn i andre land; det er helt klar at der hvor USA har blandet seg inn har befolkningene etter hvert fått oppleve frihet og materiell velstand (Tyskland og Japan etter annen verdenskrig, SørKorea, Tiawan, Chile, etc.), men der hvor USA ikke har blandet seg inn, der er det fattigdom, nød, elendighet og politisk terror.
USA forsøkte å slå tilbake kommunistinvasjonen av Sør-Vietnam, men trakk seg ut pga protester i vesten, og resultatet ble at Sør-Vietnams befolkning ble ofre for et kommunistisk terrorstyre. USA trakk støtten til Lon Nol i Kambodsja, og resultatet ble kommunisten Pol Pots folkemord på en til tre millioner mennesker. USA trakk støtten til Batista på Cuba, og resultatet ble Castros blodige diktatur. USA lot også Kim il Sung bli sittende i Nord-Korea, og under hans kommuniststyre ble befolkningen gjentatte ganger rammet av hungersnød. USA, under ledelse av siste års fredsprisvinner Jimmy Carter, trakk støtten til sjahen av Iran og åpnet således for ayatholla Khomeinys teokratiske terrorstyre. Under Gulfkrigen for ca ti år siden kastet USA Saddam Hussein ut av Kuwait, men de var dessverre så tilbakeholdne at de ikke avsatte Saddam Hussein, som derfor fikk anledning til å fortsette å undertrykke, terrorisere og likvidere en stor andel av sine undersåtter. (Ja, USA har støttet enkelte diktatorer, men alternativene har vært verre: Pol Pot var langt verre enn Lon Nol, Khoeminy var langt verre enn sjahen, Castro var langt verre enn Batista, etc.)
Sannheten er altså den motsatte av hva den såkalte fredsbevegelsen påstår, USA har grepet for lite inn i andre land de siste 25 årene. Hadde USA grepet inn i de nevnte landene ville verden vært et tryggere sted, flere mennesker ville hatt en høyere levestandard og flere vill hatt stor grad av frihet.
Saddam er en tyrann som bør avlives snarest mulig. Det USA burde ha gjort er å sende en rakett et sted han oppholder seg og ta livet av ham på denne måten, og problemene vil da i stor grad være løst – en okkupasjon av Irak er helt poengløs. I stedet har FN på en helt latterlig naiv måte forsøkt å få Saddam Hussein avsatt ved å iverksette sanksjoner, men disse rammer kun Iraks befolkning og ikke Saddam selv; Saddam bryr seg overhodet ikke om irakernes lidelser. Saddam kan kun avsettes med militær makt, og den som går imot å avsette ham på denne måten støtter direkte hans terrorisering av Iraks folk – det den såkalte Fredsbevegelsen egentlig gjør er å støtte Saddams terror.
La meg allikevel si at president Bush har vært meget uklok i sin håndtering av Irak: han burde ikke ha gått veien om FN, siden FN aldri vil slutte seg til USA ønske om å frigjøre Iraks befolkning, til det har de ledende land i FN alt for feige politikere. Den eneste som har vist et visst mot er Englands Tony Blair, og grunnen til dette kan dels være at han vil gjøre det rette, og dels at han ikke ønsker å gå inn i historien som Neville Chamberlain den annen.
Dette innlegget ble sendt til Dagbladet 24/1-2003.
Venstresiden og krig
Som ventet er de venstreorienterte motstandere av en krig for å avsette tyrannen Saddam Hussein. Dette er akkurat som man kunne forvente, venstresiden alltid er imot kriger som utkjempes for å beskytte/spre demokrati: Folk på venstresiden var til å begynne med imot krigen mot Hitler-Tyskland (de så på dette som en krig mellom ulike imperialistiske makter, dessuten var de Stalins støttespillere og Stalin var alliert med Hitler), de var imot USAs forsøk på å beskytte Sør-Vietnam mot det imperialistiske og kommunistiske Nord-Vietnam, de var imot å kaste Saddam Hussein ut av Kuwait for tolv år siden, de var imot å avsette Taliban i 2001, og nå er de naturlig nok imot å avsette tyrannen i Bagdad. *Tilsvarende er de imot Israels forsøk på å uskadeliggjøre Arafats terrorister.
Dette er egentlig ikke uventet; venstresiden er imot alt det Vesten representerer: respekt for individet, selvrealisering, individuell frihet og materiell velstand. Og hva er da mer naturlig enn at de allierer seg med Stalin, Hitler, Ho Chi Minh, bin Laden, Yassir Arafat og Saddam Hussein.*
Dette innlegget ble trykt i Dagbladet 17/1-2003. Det som sto mellom stjernene var tatt ut.