NIETZSCHE OG RAND - EN SAMMENLIGNING

av Vegard Martinsen
 

Praktisk talt hver eneste artikkel som publiseres om Ayn Rand i tradisjonelle aviser og tidsskrifter inneholder påstanden om at hun er nietzscheaner, eller at det er vesentlige likhetspunkter mellom Rand og Nietzsche. Eksempelvis påstår Morgenbladets redaktør Truls Lie i sin omtale av den norske utgaven av Atlas Shrugged, De som beveger verden, at «Ayn Rand har lest Nietzche» og at «slik Nietzsche anbefalte «overmennesket» å riste av seg parasittene, skaper de som beveger verden sitt eget Atlantis...» (Morgenbladet 26/1-2001).

Tilsvarende finner man i anmeldelsen av samme bok i Klassekampen 31/3-2001 påstanden om at «Rands moralkonsept ligger tett opp til Nietzsches. Som Nietzsche lengter hun etter rovdyret i mennesket. «Overmennesket» er de funksjonsdyktige - bare de er hevet over altruismen og den konvensjonelle moralens åk». (Anmeldelsen er skrevet av biologiprofessor Dag Hessen).

Også idehistorikeren Gunnar Schrøder Kristiansen trekker en tilsvarende parallell i sin artikkel i Samtiden nr 5-6/2000: «...objektivismens tanker om politikk ligger ikke langt unna Nietzsches aristokratiske, politiske teori. Begge gikk inn for elitestyre, og begge var antidemokrater. Rand var også tydelig inspirert av Nietzsches teori om «overmennesket», men hos henne er de blitt til «heroiske skikkelser». Både Roark og Galt er personifiseringer av objektivismens viktigste ideer, og samtidig gode eksempler på das Ubermensch i nietzscheansk forstand» (s. 47).

Denne påståtte parallellen mellom Rand og Nietzsche bygger i hovedsak på en oppfatning om at Nietzsche som filosof forfektet egoisme, at han hevdet at man bør leve sitt liv i høyeste potens, at man bør leve kraftig og intenst, at man i handling bør følge sin egen vilje, og at man bør leve uavhengig av de tradisjoner og normer som tilfeldigvis finnes i samfunnet omkring en. Man bør også, ifølge denne versjonen av Nietzsches filosofi, arbeide med seg selv ved å forsøke å forbedre seg og utvikle seg til å bli et bedre menneske enn man er idag, og målet er å bli et «overmenneske». Videre ligger det i denne tolkningen av Nietzsche at ikke alle mennesker er i stand til dette - de fleste mennesker er konforme, tradisjonsbundne, og forsiktige i sin livsførsel, mens enerne, de sterke, de som er i stand til å overvinne svakheter i seg selv, de tilhører et aristokrati og er hevet over vanlige normer og regler.

Et annet velkjent element hos Nietzsche er hans motstand mot kristendommen, han beskrev den som en «fattigmannsplatonisme», og som et komplott av de svake for å ta rotta på de sterke. Videre er Nietzsche motstander av både velferdsstat («et mangehodet uhyre») og demokrati.

Men den som tror at dette er Nietzsches filosofi, tar feil. Dersom man skal fremstille Nietzsches filosofi, må man gjengi et representativt utvalg av hans ideer, og dersom man gjør det vil man se at fremstillingen ovenfor må suppleres med poenger som gjør at bildet blir helt annerledes. Og da vil enhver lett se at det er ingen likhetspunkter mellom filosofiene til Rand og Nietzsche. Ikke bare vil man se at det ikke er likhetspunkter, man vil også oppdage at disse to filosofene fundamentalt sett står på motsatt side av det filosofiske spektrum: de har diametralt motsatte standpunkter i alle viktige filosofiske spørsmål.

La meg først nevne at Nietzsche er en meget usystematisk filosof, og at man derfor kan finne støtte for innbyrdes motstridende standpukter i hans verker - det sies ganske treffende om Nietzsche at han systematisk motsier alt han sier. Enhver kan således plukke gode enkeltstandpunkter fra ham og gjøre disse til en del av sin filosofi. Men det vi skal se på her er Nietzsches filosofi. Nietzsches filosofi er det filosofiske system som er kjernen i det som kommer frem i de bøker hvor han står som forfatter. Som nevnt er Nietzsche en uklar skribent - og han var selv oppmerksom på dette. Det påståes at han skrev Beyond Good and Evil for å tydeliggjøre det han hadde forsøkt å si i Thus Spoke Zarathustra, og at han skrev On the Genealogy of Morals for tydeliggjøre det han hadde forsøkt å si i Beyond Good and Evil.

Men det finnes et par virkelige likhetspunkter mellom Rand og Nietzsche: et av dem er at begge er ypperlige skribenter, begge er i stand til å skape klare og treffende formuleringer. Ayn Rand har selv (i forordet til The Fountainhead) oppsummert dette slik: «As a poet, [Nietzsche] projects at times (not consistently) a magnificient feeling for man’s greatness, expressed in emotional, not intellectual terms».

Alle som har lest Nietzsche kan bekrefte at man hos ham stadig kan finne ypperlige poenger og formuleringer. Noen få eksempler: «den edle sjel føler ærfrykt for seg selv», «å tro betyr at man ikke ønsker å vite det som er sant», «det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere», «gi ikke avkall på helten i din sjel», «kristendommen er en forbrytelse mot livet», «Platon var feig i forhold til virkeligheten», «det som ødelegger Europa er to ting: alkohol og kristendom», «skal du besøke en kvinne - ta da med deg en pisk», og (i en noe redigert form) «det samfunn som ikke engang vil straffe sine kriminelle er dømt til undergang». Selv om både Rand og Nietzsche var svært dyktige til å formulere seg, og selv om det finnes noen enkeltstående, isolerte, likhetspunkter, er dette langt fra nok til å hevde at deres filosofier er like. Det vi skal gjøre her er altså å vise at det ikke finnes likhetstrekk mellom filosofiene til Rand og Nietzsche.

Siden Nietzsche er inkonsistent i de derivative grenene, må man si at hans virkelige mening er de standpunkter som er i samsvar med hans standpunkter i de fundamentale grenenene. Dette fordi filosofi er et hierarkisk oppbygget fag; en persons virkelige standpunkter innen etikk og sosial filosofi (politikk) vil være bestemt av hans standpunkter innen metafysikk og epistemologi. Selv om Nietzsche altså er selvmotsigende i de derivative grenene, finnes det allikevel en kjerne av konsistente standpunkter, og det er dette som er Nietzsches filosofi.

Vi må derfor begynne med en fremstilling av Nietzsches metafysikk og epistemologi.

METAFYSIKK

«The total character of the world, however, is in all eternity chaos - in the sense not of lack of necessity but of a lack of order, arrangement, form, beauty, wisdom, and whatever other names there are for esthetic anthropomorphisms» sier Nietzsche (The Gay Science, 3,109). Om mennesker: ««the doer» is merely a fiction added to the deed» (Geneaology of Morals, 1,13). «What is basic is not that which acts, but activity itself» (sitert i The Objectivist Forum, feb 86, s 12).

Det går tydelig frem av dette at Nietzsche er heraklitianer: det primære som eksisterer er prosesser, ikke objekter eller entiteter. Nietzsche hevder at virkeligheten er «a monster of energy...a sea of forces flowing and rushing together, eternally changing, a becoming that knows no satiety, no disgust, no weariness ... [an] eternally self-creating, self-destroying world...» (fra Will to Power, sitert i TOF, feb 86, s 13.)

Denne metafysikken finner man bekreftet flere andre steder, f.eks i The Gay Science: «We have arranged for ourselves a world in which we can live - by positing bodies, lines, planes, causes end effects, motion and rest, form and content, without these articles of faith nobody can endure life. But that does not prove them» (3,121). Fakta er altså ifølge Nietzsche trosartikler. Og han sier også at fysikkens lover ikke er fakta, de er kun tolkninger (Beyond Good and Evil, 22).

Dette viser tydelig at Nietzsches metafysikk er heraklitiansk: det primære er prosesser, kaotiske prosesser. Dette er selvsagt det helt motsatte syn av det Ayn Rand har- det Objektivistiske syn er at virkeligheten primært består av gjenstander, objekter, og at disse eksisterer uavhengig av noens bevissthet. Videre er disse objektene bestemte, de har identitet. Det Objektivistiske syn innebærer at årsaksloven gjelder, og den gjelder selvsagt uten unntak. Den fysiske virklighet er derfor harmonisk og i prinsippet forutsigbar. Dette er stikk i strid med Nietzsches metafysikk.

MENNESKETS FRIE VILJE

Innen metafysikken hører også spørsmål om menneskets frie vilje hjemme. Det Objektivistiske synet er at mennesket har fri vilje, og denne egenskapen er evnen mennesket har til selv å styre sin bevissthet. Mennesket styrer sin bevissthet, og gjennom de valg man foretar på basis av hvordan man styrer sin bevissthet, skaper ethvert menneske sin personlighet. Fri vilje er altså primært muligheten til å styre sin bevissthet - muligheten til å tenke (finne sannhet); eller til bevisst å unnlate å søke sannhet, det som Ayn Rand kaller «evasion». Fri vilje innebærer at man kan styre sin bevissthet for å oppdage og analysere og forstå verden. På basis av dette kan mennesket så foreta reelle valg mellom reelle alternativer. Ens syn på fri vilje henger altså intimt sammen med ens syn på bevissthetens muligheter, og på tenkningens oppgave.

Nietzsches syn på vilje er helt annerledes enn Ayn Rands, for å si det forsiktig. Verden innenholder ifølge Nietzsche viljekvanta (her er Nietzsche sterkt påvirket av Schopenhauer), og disse viljekvantaene søker makt. I noen tilfeller er ansamlinger av slike kvanta mer vellykket enn i andre, og disse ansamlingene er de mennesker som Nietzsche kaller de sterke («the masters» i de engelskspråklige utgavene av Nietzsches bøker). «Vilje» er altså hos Nietzsche selvstendige krefter som er primære eksistenter. Nietzsches «vilje» er altså noe helt annet enn den egenskap mennesket har til å fokusere sin bevissthet.

Siden Nietzsche så ofte snakker om viljen og ofte sier at man skal følge viljen, så er det lett å tolke Nietzsche dithen at han hevder at mennesket har fri vilje, men på basis av det ovenstående skulle det være lett å se at dette er feil. Nietzsches syn er at «vilje» er en metafysisk kraft som finnes i mennesker, og dette synet er i fullt samsvar med hans heraklitianske metafysikk. «Vilje», ifølge Nietzsche, er altså ikke den evne mennesket har til å styre seg selv.

La meg gjengi noen sitater som viser at ifølge Nietzsche har mennesket ikke evnen og muligheten til å foreta valg og til å skape sin personlighet.

«One cannot erase from the soul of a human being what his ancestors liked most to do...It is simply not possible that a human being should not have the qualities and preferences of his parents and ancestors in his body...» (Beyond Good and Evil, 264). «It is certain that one's innermost nature gradually disciplines one's whole being into unity ... [in order to serve] that mission whose involuntary custodian we are...» (Beyond Good and Evil, 264). «There is only nobility of birth, only nobility of blood .... For spirit alone does not make noble, rather there must be something to ennoble the spirit - what is then required? Blood.» (fra Will to Power, sitert i TOF, apr 86, s 9). Man kan lett se kontrasten med Ayn Rand ved å sammenligne med hennes formulering om at «man is a being of self-made soul».

I Genalogy of Morals (1. essay, sec 13) finner man en seksjon hvor Nietzsche sammeligner de sterke med rovfugler som spiser lam - og hans poeng er at lammene ikke kan kritisere rovfuglene for dette, de handler jo bare i overensstemmelse med sin natur. Nietzsche sammenligner altså de sterkes handlinger med dyrs handlinger, og dyr har ikke fri vilje.

Som nevnt er Nietzsche på dette punktet sterkt påvirket av Schopenhauer, men det er en interessant forskjell mellom disse to: Schopenhauer hevdet at man burde forsøke å dempe viljens betydning, at man burde forsøke å la være å følge den - Schopehauer var pessimist og hevdet at dersom man forsøker å følge sin vilje vil man alltid mislykkes og bli skuffet. Nietzsche hevder i motsetning til dette at man bør forsøke å følge sin vilje. (Begår Nietzsche en selvmotsigelse ved å si hva mennesker bør gjøre? Ja, men mennesket har fri vilje, og selv determinister er egentlig klar over dette. Selv om de forsøker å fornekte dette, vil de implisitt måtte godta dette faktum, og enhver determinist kommer således med oppfordringer om hva mennesker bør gjøre.)

La meg også gjengi følgende fra en kommentator: «..Nietzsche proposes that everything in the universe is subject to a blind, necessary, impersonal force. «Free will» is a chimera.» (Zeitlin: Nietzsche, Polity Press 1994, s 142). Zeitlin hevder altså at for Nietzsche er forestillingen om fri vilje kun et drømmespinn.

EPISTEMOLOGI

Som kjent hevder Ayn Rand at fornuften er menneskets eneste metode for å oppnå (abstakt) kunnskap: «Reason is man’s only means of knowledge», og at man derfor bør være rasjonell. Hva er så Nietzsches syn på dette punktet?

Nietzsche legger ikke bare liten vekt på rasjonell tenkning, han er til og med motstander av rasjonalitet! I Thus Spoke Zarathustra finner man følgende: «With all things one thing is impossible - rationality» (Penguin 1969, s 186). Videre, et sted omtaler Nietzsche bevisstheten som «[man’s] weakest and most fallible organ» (Geneaology of Morals 2,16). Og allerede i The Birth of Tragedy, hans første verk, finner man følgende: «the unshakeable faith that thought, employing the guiding thread of causality...is capable of knowing being...is a profound illusion» (sec 15).

Man kan også finne en sterk indikasjon på Nietzsches avstand til fornuften i måten han skriver på: han argumenterer praktisk talt aldri, han gir aldri begrunnelser for sine påstander, han bare fremsetter dem. En rasjonell person vil selvsagt gi logiske argumenter som begrunnelse for sine påstander.

Hvilket alternativ til fornuften fremsetter så Nietzsche? Her er det forskjell på de sterke og de svake - det er ifølge Nietzsche de svake som må ta til takke med fornuften. En kommentator har oppsummert det slik: Rasjonelle diskusjoner «are a last resort, a last-ditch device in the hands of those who possess no other weapon. Reason is a weapon of the weak and impotent, a weapon which the powerful do not need since they simply enforce their will ... Reason is a form of spiritual revenge from the rabble.» (Zeitlin, s 137).

Det Nietzsche påstår er viktig er instinkt, men dette er kun for de sterke; det er de svake som må ta til takke med fornuft. Zeitlin beskriver dette slik: «For Nietzsche,.. rationality ..constitues decadence. Rationality stands in opposition to the instincts, and is therefore a sign of sickness, not health» (s 138).

Nietzsches syn på rasjonalitet og fri vilje kan man finne bekreftet en rekke forskjellige steder. Her fra et oppslagverk på Internett (Sofies verden): «[Ifølge Nietzsche er det slik at] menneskets handlinger trenger ikke noen begrunnelse. Våre egenskaper er vår skjebne. De skyldes verken Gud, samfunnet, foreldre eller oss selv. Nietzsche mente ingen er ansvarlig for at han eller hun er til, for sine egenskaper eller livsbetingelser. I Slik talte Zarathustra gjør han seg til talsmann for et syn han kaller «amor fati» (kjærlighet til skjebnen). Individets skjebne er forbundet med alle tings skjebnebestemthet. Det er denne erkjennelsen som er den store frigjøringen.»

....«Nietzsche argumenterte ofte mot bestemte persontyper. For ham var det viktigere hvem som fremsatte en påstand enn det personen sa. Nietzsche var av den oppfatning at verdien av påstandene var avhengig av makt og rang hos den personen som uttrykte dem. Han hadde ingen tiltro til fornuft og rasjonalitet som selvstendige faktorer. Fornuftige argumenter kan ikke påvirke prosessene som ligger til grunn for de ulike vurderingene, mente han. Målet med hans mistenksomhet var å finne ut hvilke lidenskaper som er virksomme i hvert enkelt tilfelle. Er de akseptable eller uakseptable uttrykk for «viljen til makt»? (Slutt sitat her.)

Nietszche kan ikke beskrives på annen måte enn at han dyrket følelser og instinkter, og instinktene har vi motatt fra våre forfedre: hans syn er at vi bør handle i samsvar med det våre følelser og instinkter forteller oss. Dette er den rake motsetningen til Ayn Rands syn: vær rasjonell, baser deg på fakta, vær logisk.

ETIKK

Innen etikk hevder Nietzsche dels at man skal leve intenst, at man skal følge sin vilje, at man skal leve farlig og ta sjanser - et trygt liv er ikke hans ideal. Hans idealer er ikke bare tenkere og intellektuelle som Shakespeare, Goethe, og Beethoven, men også maktpolitikere som Alkibiades, Ceasar, og Napoleon. Man kan imidlertid også finnes steder hos Nietzsche hvor det ser ut som om hans ideal er et asketisk, ensomt liv.

Det Objektivistiske synet er selvsagt annerledes: man bør leve intenst, men ikke ta sjanser eller leve farlig uten at det er en svært god grunn til det. Det Objektivistiske ideal er en Howard Roark og en John Galt, rasjonelle mennesker som skaper verdier. Det er stor avstand mellom de Objektivistiske idealene og Nietzsches idealer: militære erobrere som Caesar og kyniske maktpolitikere som Alkibiades. Også Nietzsches ideal om et asketisk liv i ensomhet er meget langt fra det Objektivistiske ideal.

Objektivismen forfekter produktivt arbeid som det sentale i et menneskes liv, den viktigste aktiviteten er å bruke sine evner i verdiskapende virksomhet. Dette er også noe som er helt fremmed for Nietzsche.

Det bør også nevnes her at Nietzsche påstår at han er motstander av moral - et sted lar han sitt talerør Zarathustra si at mennesket bør være ondt («The most evil is necessary for the Superman’s best», Penguin, s 299) . Men det han mener med dette er antagelig kun at han er motstander av den moral som sier at mennesket bør tjene andre. Ayn Rand var også motstander av den moral som sier at man bør tjene andre, men det hun gjorde var å utvikle en alternativ moralteori - og et filosofisk system - som i detalj beskriver hvordan man virkelig kan tjene seg selv.

Når professor Hessen skriver at «Nietzsche lengter ...etter rovdyret i mennesket» så er dette korrekt. Men når han sier at det samme gjelder for Ayn Rand, så er det en helt vanvittig feilfremstilling. Av betydelige filosofer er Ayn Rand ikke bare den første, hun er også den eneste som hevder at alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige; at initiering av tvang mellom mennesker er forkastelig. Hun er den eneste betydelige filosof som hevder at samfunn bør organiseres slik at individers rettigheter skal respekteres - det som er det korrekte er således det stikk motsatte av det Hessen påstår: Ayn Rand er den første filosofi som hevder at mennesker ikke bør leve som rovdyr.

POLITISK FILOSOFI

I forhold til andre mennesker hevder Ayn Rand at alt samkvem bør være frivillig - sammfunn bør derfor organsieres slik at individers rettigheter respekteres. Også dette er stikk i strid med Nietzsches syn; han hevder jo at noen er født til å herske og at andre er født til å være slaver, og at rettigheter/kontrakter ikke skal legge noen restriksjoner på de sterke: Nietzsches ideal er «he who can command, he who is by nature «master», he who is violent in act and bearing - what has he to do with contracts?» (Geneaology of Morals, 2,17). Videre, den sterke er «a man to whom nothing is forbidden» (Twilight of the Idols, Penguin 1990, s 114).

Formålet ifølge Nietzsche er at de sterke skal skape/utvikle seg til overmennesker, og i denne prosessen er det ingen restriksjoner på hvordan de sterke kan bruke andre mennesker med dette som formål. Dette er bakgrunnen for det som kommer til uttrykk i følgende sitater:

«The beginnings of everything great on earth [are] soaked in blood thouroughly and for a long time» (Genealogy of Morals, 2,6). (Det store som skal komme er overmennesket.)

«[Freedom is] that one is prepared to sacrifice human beings for one's cause» (fra Twilight of the Idols, sitert i TOF, apr 86, s 8). «...one must learn to sacrifice many and to take one's cause seriously enough not to spare men» (fra Will to Power, sitert i TOF, apr 86, s 8). «For the preservation of society, for making possible higher and higher types - the inequality of rights is the conditon» (sitert i TOF, apr 86, s 9). «[Some men] are sculptors - and the rest are merely clay compared to them» (sitert i TOF, apr 86, s 8). De sterkes budskap til de svake: «Thou shalt obey, someone, and for long: else thou wilt go to ruin ... this seems to me to be the only moral imperative of nature» (sitert i TOF, apr 86, s 9).

Nietzsche var tilhenger av slaveri: «we must accept this cruel-sounding truth, that slavery is of the essence of culture» (sitert i TOF, apr 86, s 9, skrevet da Nietzsche var 27 år gammel - men man kan legge til her at Nietzsche også var motstander av kultur). Også om slaveri: «a society that believes in the long ladder of an order of rank and differences of value between man and man ... needs slavery in some sense or another " (Beyond Good and Evil, 257, skrevet da Nietzsche var 43 år gammel - Nietzsche var altså tilhenger av slaveri hele sitt liv). La meg også poengtere at slaveri for Nietzsche ikke betyr intellektuell avhengighet eller konformitet. «The essential charactetistic of a good and healthy aristocracy [includes].... that it accepts with a good conscience the sacrifice of untold human beings who for its sake must be reduced and lowered to incomplete human beings, to slaves, to instruments» (Beyond Good and Evil, 258).

Disse sitatene viser dog at Nietzsches filosofi på enkelte punkter er konsistent: hans syn om at noen mennesker er født til å være slaver og at noen er født til å herske - «there is only nobility of birth» - er selvsagt i samsvar med hans determinisme.

La meg tilføye her at «overmennesket» er ikke de samme som «den sterke» - de sterke finnes nå, men disse skal utvikle seg til overmennesker en gang i fremtiden. (Hvorvidt det er individer som skal utvikle seg til overmennesker, eller om det skal utvikles en rase av overmennesker er et av de mange punktene hvor Nietzsche er uklar.) Kommentatorer blander ofte sammen «den sterke» og «overmennesket», f.eks. gjør både Hessen og Kristiansen dette i de to gjengitte sitater i denne artikkelens innledning.

DEMOKRATI

Men hva med demokrati - Gunnar Schrøder Kristiansen hevdet jo i den nevnte artikkelen at det er et likhetspunkt mellom Rand og Nietzsche at begge er motstandere av demokrati. Men det viktige poeng som Kristiansen utelater er at de er motstandere av demokrati fra diametralt motsatte utgangspunkter: Nietzsche ønsker at det ikke skal være noen begrensninger på de sterkes rett til å tråkke på de svake, mao. de sterke skal ikke være bundet av noe som helst, heller ikke av flertallsbeslutninger. Rand er antidemokrat fordi hun ønsker å sikre frihet, dvs. hun ønsker å sikre hvert enkelt individ mot alle former for overgrep (initiering av tvang), også når de er demokratisk vedtatt. Rands syn er altså at ingen har rett til å krenke andres rettigheter, heller ikke et flertall har rett til dette.

På bakgrunn av dette ser man at tolkningen av Nietzsches filosofi i begynneslen av denne artikkelen må suppeleres med følgende punkter hvis det er Nietzsches filosofi man skal gi et bilde av: Det er viljen, en metafysisk kraft, som styrer mennesket, det er ikke mennesket som styrer seg selv; man bør følge sine følelser og sine instinkter; man har - hvis man tror at man tilhører de sterke - all moralsk rett til å bruke og utnytte andre mennesker; og det er ingen grunn til å la være å initiere bruk av tvang overfor andre mennesker dersom man føler at man på en eller annen måte kan tjene på det.

ANDRE TOLKNINGER

Tolker jeg Nietzsche feil? Er det ikke slik at all hans idolisering av strid og krig - f.eks. «I welcome all signs that a more manly, warlike age is about to dawn...» (Gay Science, 4, 283) kun er fargerike beskrivelser av en strid mellom ideer - han sier jo samme sted at han snakker om en tid hvor mennesker «will wage wars for the sake of ideas and their consequences», og han oppforder til å «live at war with your peers and yourself. Be robbers and conquerors as long as you cannot be rulers and professors, you seekers of knowledge» (uthevet her).

Men med alle formuleringene om blodsutgydelse, om ulikhet, om å ofre andre, om at noen mennesker er leire som skal formes av de sterke, er det vanskelig å godta at alt dette kun er bilder på intellektuell strid. Spesielt når Nietzsches idealmennesker ikke bare inkluderer intellektuelle som Shakespeare og Beethoven, men også kyniske maktmennesker som Alikibiades, Julius Caesar og Cesare Borgia (som fjernet politiske motstandere ved å forgifte dem). Dessuten er hans formulering om at krig er å foretrekke fremfor fredsdomstoler - etableringen av «international peacecourts instead of war» er et tegn på «declining life» (Geneaology of Morals, 3,25) - ytterligere et tydelig tegn på at det virkelig er voldelig strid han mener.

Som kjent betraktet nazistene Nietzsche som en filosofisk åndsfader for den nazistiske filosofien, og de fleste som idag er påvirket av Nietzsche forsøker å benekte at det finnes noe grunnlag for denne holdningen, de hevder at nazistene forvrengte Nietzsche. Men selv blant dem som forsøker å tolke Nietzsche på en minst mulig nazistisk måte, innrømmes det at Nietzsches syn var at «the gulf between some men and others is more significant than [the gulf] between man and animal» (Kaufmann i Nietzsche: Philosopher, Psychologist, Antichrist). Så det var ikke behov for store forvrengninger for å gjøre Nietzsche til en proto- nazist.

Mitt syn er at de som velger kun å se på Nietzsches formuleringer som sterke og kraftfulle bilder på intellektuell strid, de føler seg tiltrukket av deler av det Nietzsche har skrevet, plukker ut dette og ignorerer det andre. Dette er en fremgangsmåte som er akseptabel når man skal danne seg sin filosofi, men det er helt feil å fremstille et slikt selektivt utvalg av Nietzsche som Nietzsches filosofi.

KONKLUSJON: INGEN LIKHETER

La meg konkludere med å hevde at på bakgrunn av dette er det lett å se at det ikke er noen likheter mellom filosofiene til Rand og Nietzsche? Det finnes likheter mellom disse to kun på følgende to punkter: det er en viss likhet i litterær stil - både Rand og Nietzsche skriver kraftig og godt. Det andre likhetspunktet er at enkeltavsnitt hos Nietzsche isolert sett kan være i samsvar med Rands ideer - men slike paralleller finnes ikke bare mellom Nietzsche og Rand, slike paralleller kan man finne mellom alle filosofer, f.eks. finnes det slike paralleller mellom Rand og Kant, og mellom Rand og Hobbes.

Men filosofi er et integrert og integrerende og hierarkisk oppbygget fag - de ulike grenene metafysikk, epistemologi, etikk og sosial filosofi (og estetikk) må sees i sammenheng, og av denne grunn kan man ikke legitimt hevde at det finnes likheter mellom filosofiene til Rand og Nietzsche, like lite som det finnes likheter mellom filosofiene til Rand og Kant, og like lite som det finnes likheter mellom filosofiene til Rand og Hobbes. Skal man finne en filosofi som ligner på Objektivsmen, så finner man den hos Aristoteles. Det er uholdbart å løsrive isolerte enkeltpunkter fra ett av filosofiens områder og så betrakte disse fullstendig urelatert til de andre områdene, og det er dessverre slik mange som diskuterer Nietzsche - eller sammenhengen mellom Rand og Nietzsche - gjør. Derfor er konklusjonene disse kommer frem til uholdbare.

La meg helt til slutt gjengi Ayn Rands beskrivelse av Nietzsche fra For the New Intellectual: «Nietzsche’s rebellion against altruism consisted in replacing the sacrifce of oneself to others by the sacrifice of others to oneself. He proclaimed that the ideal man is moved, not by reason, but by his «blood», by his innate instincts, feelings and will to power - that he is predestined by birth to rule others and sacrifice them to himself, while they are prediestined to be his victims and slaves - that reason, logic, principles are futile and debilitating, that morality is useless, that the «superman» is «beyond good and evil», that he is a «beast of prey» whose ultimate standard is nothing but his own whim».

Dette er en perfekt oppsummering av Nietzsches filosofi. Og det skulle nå være lett å se at det ikke finnes noen likhetspunkter mellom filosofiene til Nietzsche og Rand.







©Vegard Martinsen 2001