Liberalismen
av Vegard Martinsen
I Aftenposten gikk det høsten 2003 en debatt om liberalismen. Blant deltagerne var kjente akademikere som Bernt Hagtvet og Stefán Snævarr. Flere aktive liberalister sendte innlegg til Aftenposten, men ingen av disse ble tatt inn. Her følger en noe utvidet versjon av det innlegg jeg sendte til Aftenposten.
Innleggene i Aftenpostens debatt om liberalismen og det frie marked har hatt et sterkt varierende saklighetsnivå, og også underholdningsverdien har vært blandet. Sist ute er professor Stefán Snævarr, som under tittelen «Markedet som djevel» 10/10-02 blant annet hevder at den norske kritikken mot liberalismen er forårsaket av en sosialdemokratisk ryggmargsrefleks. Det ser også ut som om Snævarr på de fleste punkter er uenig med de andre debattantene, som alle er sterke motstandere av det frie marked. Representativt for markedsmotstandernes saklighetsnivå er dessverre professor Bernt Hagtvets forestilling om at markedsliberalismen er vulgær, og Snævarrs oppsummerer treffende de hittil fremkomne poenger fra markedsmotstanderne med at «markedsliberalerne er onde og dumme». Det man uansett kan si er at det er en rekke fundamentale poenger som burde ha vært med i debatten, men som ingen har nevnt. Dette muligens fordi inntil dette innlegget har ingen liberalister deltatt – eller fått delta – i debatten.
INDIVIDETS RETTIGHETER
Til tross for at de fleste av debattdeltagerne er professorer, er det lite i deres innlegg som tyder på at de har godt kjennskap til hva det frie marked er. La meg derfor kort med enkle ord forsøke å forklare dette. Utgangspunktet for liberalismen er å finne i John Lockes rettighetsteori. Denne sier at hvert individ på sin eiendom kan produsere og handle som det selv ønsker, og statens eneste legitime oppgave er å beskytte individet, dets handlinger og resultatene av dem. Statens eneste legitime oppgave er altså kun å beskytte oss mot tyveri, ran, svindel, overfall, etc. Under liberalismen skal individers (lockeanske) rettigheter respekteres fullt ut, og staten skal derfor hverken gi tillatelser til produksjon/handel (i form av konsesjoner), eller regulere priser og arbeidsbetingelser – alt slikt skal avtales frivillig blant de som er direkte involvert. Liberalismens ideal er altså at mellommenneskelige forhold skal være frivillige.
Den fremste liberalistiske tenkeren i moderne tid, Ayn Rand, hevdet med styrke at den eneste måten individers rettigheter kan krenkes på, er ved initiering av tvang. Initiering av tvang er alltid et onde, fordi tvang fornekter menneskets evne til rasjonell tenkning; tvang fornekter altså den egenskap som gjør oss til mennesker. Å initierte tvang er med trusler om vold å påvirke en person til å handle annerledes enn det vedkommende selv foretrekker, og dette er å fornekte hans eller hennes tenkeevne – formålet med tenkning er å planlegge og å vurdere ulike handlingsalternativer. Tvinges et individ til å handle på en bestemt måte, tilsidesettes dets tenkeevne. Slik tvang reduserer også velstand og velvære, fordi folk under tvang må gjøre noe annet, og ifølge dem selv mindre nyttig, enn det det selv hadde foretrukket. Statlige reguleringer av økonomien består alltid av initiering av tvang: hvis man ikke følger myndighetenes påbud blir man ilagt straff i form av fengsel eller bøter.
MARKEDSKREFTENE
Frihet – fravær av tvang – innebærer en fri markedsøkonomi, og den fremkommer altså som et resultat av full respekt for individets rettigheter. Dette innebærer at markedskreftene, som alle snakker så stygt om, ikke er annet enn summen av individers frivillige tilbud og etterspørsel. Som et eksempel på markedskreftenes «ødeleggende» virkning brukes ofte eksemplet med nærbutikken: markedskreftene gjør at den koselige nærbutikken legges ned og at vi i steden må handle i store, upersonlige shoppingsentre. Det kritikerne av markedskreftene ignorerer er at grunnen til at shoppingsentrene erstatter nærbutikkene er at folk frivillig velger å dra til shoppingsentrene heller enn å handle i nærbutikken.
De som vil hindre markedskreftenes «herjinger» ønsker gjerne at det offentlige skal subsidiere nærbutikkene: Tor Åge Bringsværd beskriver i sin ferske bok om London en gate som tidligere var omkranset av bokhandler, men «i stedet for bøker preges gaten [nå] av kaffebarer og fjollete souvernirbutikker ... Forstår man ikke at bokhandlenes husleier burde subsidieres av det offentlige...?» (side 112).
Man må dog huske på at det offentlige ikke har andre penger enn de som tvinges inn fra folk i form av skatter og avgifter. Altså, ved å ønske statsstøtte til nærbutikken, ønsker man å tvinge folk til å betale inn til staten, og så skal staten bruke disse pengene til å støtte nærbutikkene. Det som da skjer er at staten med tvang overprøver folks egentlige preferanser: Folks egne handlinger sier at «vi vil ikke bruke pengene våre i nærbutikkene», staten sier: «da tvinger vi litt penger fra dere og bruker dem på nærbutikkene likevel». Liberalister vil si at dette både er umoralsk og ineffektivt.
Statlige støtteordninger betyr at staten tar penger fra folk for å bruke dem på en annen måte enn folk selv ville ha gjort. Slik er det med alle ordninger som skal «forbedre» de resultater som det frie marked fører til. I det frie marked blir det kanskje f.eks. liten bosetting i distriktene, men grunnen er at folk foretrekker å bo i sentrale strøk. Hva er det moralske i å tvinge penger fra folk – noe som ikke er annet enn å tvinge dem til å arbeide gratis – for så å bruke disse pengene på noe annet enn det folk selv foretrekker?
Liberalister mener at folk selv bør få bestemme over sine liv, og dette betyr at de selv skal få disponere sine eiendommer og sine inntekter. Vulgært, sier den selvutnevnte elite som vil tvinge penger fra folk for å bruke dem «bedre» en det folk selv gjør. Liberalister hevder at denne holdningen er uttrykk for en paternalistisk innstilling som er modne og anstendige mennesker uverdig.
INNGREP I ØKONOMIEN
Markedsøkonomiens motstandere hadde dog hatt et poeng dersom inngrep i og regulering av økonomien hadde ført til øket velvære eller velstand. Men sannheten er at ethvert inngrep i og enhver regulering av økonomien skaper større problemer enn det løser. Dette vil da igjen føre til enda flere reguleringer, og disse vil igjen føre til enda større problemer, osv. I Norge har vi idag tragisk nok ca 100.000 arbeidsløse, og dette er resultat av omfattende statlige reguleringer av næringslivet: hindringer av nyetableringer, kunstig høyt lønnsnivå, støtte- og trygdeordninger som gjør at mange ikke tjener mer på å jobbe enn på å motta støtte som arbeidsløs, osv. Videre er det slik at støtteordningene blir mer og mer kompliserte og uoversiktige: det sies om støtteordningene til norsk landbruk at de er blitt så kompliserte at selv Vårherre har mistet oversikten. Og alle som så innslaget om det på TV2s nyhetssendning husker tidligere statsminister, tidligere finansiminster og fagøkonom Jens Stoltenbergs kraftfulle beskrivelse av utregningsreglene for pensjoner: de var «totalt uforståelige».
At statlige reguleringer er av det gode er nærmest et aksiom for dagens intellektuelle. Og uansett hvilke negative resultater reguleringer fører til, blir skylden alltid lagt på kapitalismen/markedet/liberalismen. Nærmere undersøkelser vil imidlertid vise at det er de statlige reguleringer som forårsaker de store problemene. Ett eksempel: husleiene i Oslo er høye. Årsaken er at det er få boliger i Oslo. Hvordan skaffe billigere boliger? Selvsagt ved å fjerne de offentlige restriksjoner som hindrer boligbygging i Oslo, f.eks. ved å oppheve markagrensen. Isteden for å gjøre dette, fraskriver politikerne seg ansvaret og legger skylden på «bolighaier», og forsøker å løse problemene med tiltak som husleieregulering. Slike tiltak vil selvsagt ikke føre til at det blir bygget flere boliger, de vil kun presse bolighandelen over i mer og mer korrupte transaksjonsformer: handel vil da skje via bekjentskaper eller med penger under bordet.
I dag bemektiger det offentlige seg opp i mot ca 70% av den inntekt de fleste har. Til tross for dette er de offentlige tilbudene innen viktige områder som undervisning, helsetjeneste og eldreomsorg ikke spesielt gode. Er det virkelig noe som tror at tilbudene blir bedre dersom andelen heves til 75% eller 80%?
Grunnen til at offentlige tilbud er av så dårlig kvalitet er at den som mottar tjenesten og den som betaler for den, ikke er den samme: alle mottar tjenester «gratis» fra det offentlige, og det offentlige betaler. I et fritt marked er den som mottar og den som betaler den samme, og da må tilbyder gi kvalitet eller miste sin kunde. I et system hvor det offentlige i praksis har monopol, kan ikke kunden velge, og da kan ikke tilbyder miste kunden. Da trenger tilbyder heller ikke legge så stor vekt på kvalitet.
VELFERDSSTATEN
I utgangspunktet vil mange si at dagens system – velferdsstaten – er det ideelle system: vi betaler litt av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld sørge for at vi får «gratis» skole, helsevesen, eldreomsorg, veier, spredt bosettingsmønster, etc. Men en slik ordning har en rekke ulemper: det apparat man må opprette for å styre og forvalte vil ofte tiltrekke seg ikke personer som primært er opptatt av å tjene befolkningen, men personer som vil mele sin egen kake. Det er heller ingen grense for antall gode saker som det offentlige kan ta seg av, og dette betyr at det i dagens system blir flere og flere lover – eller ulover. Denne viltvoksende floraen av ulover fører til at det blir vanskeligere og vanskeligere å følge de legitime lovene, og resultatet blir at respekten for lov og rett synker. Ulovene fører også til økning i reell kriminalitet, som man for eksempel lett kan se har vært resultatene av forbudene mot alkohol og narkotika. Dessuten vil innføringen av ulover påvirke politiets prioritering: f.eks. kan det skje at politifolk heller vil bruke tid på en razzia i en pornobutikk enn å etterforske reell kriminalitet som innbrudd og overfall. Den kjente maksime fra Frostatingsloven, «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», er meget treffende.
Dessuten vil også i velferdsstaten byråkratiet bli større og større, og skattene vil bli høyere og høyere. Videre vil pengene som staten tar inn i betydelig grad ikke gå til å dekke reelle behov, men til de pressgrupper som roper høyest og er flinkest til å spille på media (typiske eksempler er forskningen om drivhuseffekten, eller at midler til astmaforskning reduseres samtidig som midler til dåpsopplæring økes, noe som skjedde i forbindelse med statsbudsjettet for 2004).
Liberalister er klar over denne ødeleggende utviklingen, og vil hevde at systemet velferdsstat ikke er forenlig med et velferdssamfunn.
«Det frie marked belønner kun de sterke» er en ikke uvanlig kritikk. Utsagnet forutsetter helt feilaktig at det er kun én form for styrke. Det frie marked belønner de som er dyktige til å produsere det som andre er villige til å kjøpe – de som blir rike er de som produserer det som mange finner nyttig. I en statlig gjennomregulert økonomi, derimot, som er det eneste alternativet til et fritt marked, belønnes ikke de dyktige produsentene, der belønnes de som er dyktige til å sno seg i jungelen av støtte- og reguleringsordninger. I en gjennomregulert økonomi blir de nyskapende sittende på offentlige venteværelser mens de forsøker å kjempe seg igjennom villnisset av skjemaer som må fylles ut og byråkrater som må blidgjøres. Resultatet av dette er selvsagt et økonomisk forfall.
Heller ikke må man glemme at hvis det offentlige skal ta seg av de svake (dvs. gi dem penger), så vil flere og flere grupper forsøke å få seg klassifisert som svake for derved å få mer av den såkalte felleskaken. Da vil flere og flere ikke få sine inntekter ved å produsere noe som andre finner nyttig og er villige til å betale for, men ved å utgi seg for å være svake som ikke er i stand til å være verdiskapende. For å finansiere dette må skattene stadig økes, og siden det er de produktive som betaler skattene, betyr dette ikke annet enn at de produktive straffes og de ikke-produktive belønnes.
Velferdsstaten er altså slik at gode egenskaper; det å være produktiv; straffes, og negative egenskaper; det å være for svak til å kunne produsere; belønnes. Folk flest idag ikke bare godtar dette, de støtter dette entusiastisk, selv om alle burde forstå at en slik politikk er ødeleggende i det lange løp. Årsaken til at folk godtar dette er at det som fundamentalt sett styrer mennesker er grunnleggende filosofiske ideer. Den ideen som er årsaken til dagens utvikling er en fundamental etisk holdning som innebærer at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for de svake. Dette moralske idealet – altruisme, selvoppofrelse – er fullstendig godtatt i alle etablerte miljøer idag, og er årsaken til at folk ikke bare finner seg i, men er tilhengere av, stadig høyere skatter og flere offentlige reguleringer; påskuddet for denne politikken er jo å hjelpe de svake.
Sannheten er at ved et omfattede system med støtteordninger blir de svake passivisert og over tid ødelagt – offentlig hjelp til de svake er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Det beste for de svake er å gi dem mulighet til å delta i arbeidslivet. Dette kan skje ved at man har en sterk grad av arbeidsdeling; dette fører til at det blir bruk for selv de mest sjeldne og beskjedne talenter. Praktisk talt alle kan da ta del i den produktive virksomheten, og dette er nyttig for alle – jo flere som arbeider, jo større blir produksjonen og jo større blir velstanden. Denne utviklingen kan dog kun skje i et fritt marked.
Dessuten må alle de restriksjoner som holder folk ute fra arbeidslivet avvikles: statlige bestemmelser om arbeidstid og lønn, byråkrati og skjemavelde i forbindelse med alt fra etablering av nye virksomheter til ansettelser må avvikles slik at det blir enklere for folk å komme innn i arbeidslivet. Kun et fritt marked kan sikre at staten ikke innfører ordninger som stenger arbeidsføre mennesker ute fra arbeidslivet.
Man bør heller ikke se bort fra det faktum at mange er mindre forsiktige med andres penger enn med egne – man sløser lettere med «fellesskapets» penger enn med de pengene man selv har tjent ved egen innsats. Allerede Aristoteles observerte dette: «Det som eies i fellesskap er det ingen som tar vare på» (Politikken, bok 2, kap. 3). Man grøsser ved tanken på all den sløsing som forekommer når innpå 70% av våre inntekter disponeres som om de «eies i fellesskap».
Og hvem er det som disponerer disse 70%? Jo, våre politikere. Lite tyder på at de er spesielt dyktige til å «styre samfunnet». Men disse velges, og det de da er dyktige til er å drive valgkamp. Nesten tre fjerdedeler av våre inntekter disponeres altså av folk som i beste fall har ett talent: å drive valgkamp. Det eneste politikere virkelig kan er å gi tomme løfter og å bortforklare hvorfor de ikke har løst de problemene de lovte å løse i forrige valgkamp.
Det er ikke overraskende at politikerforakten øker, at færre og færre stemmer ved valgene, og at avmakten og likegyldigheten sprer seg. Staten og politikerne burde være moralske idealer, men isteden er staten blitt en treg institusjon som de fleste betrakter som en vits, og politikerne betraktes som bortforklarende pratemakere blottet for tillit.
Allikevel ønsker eliten ved universitetene og i pressen å øke politikernes makt. Liberalistene, derimot, vil ta makten fra politikerne og gi den tilbake til folket. Dette kan kun skje ved å la folk selv få disponere sin inntekt og sin eiendom.
Her har jeg kort forsøkt å presentere noen få av de mange viktige poenger i liberalismen. Hvis noen på bakgrunn av det ovenstående vil beskrive oss liberalister som vulgære, onde og dumme, så får vi bare leve med det. Men vi føler oss ikke truffet. Snarere tvert imot.
©Vegard Martinsen 2004