AVISINNLEGG

ARNE SKOUEN OG FÆLE PERSONER

KAPITALISME OG BANKRISER

Dagbladets kommentator Halvor Elvik gir i sin side-2-artikkel 19/10 om kapitalismen, bankkriser og krakket i 1929 endel opplysninger som ikke er korrekte. Han skriver at krisen i 30-årene, som la grunnlaget for «den aktive stat», «sprang ut av et sammenbrudd i det frie marked». Videre impliserer han at bankkrisen i Norge på 80-tallet skyldtes Willoch-regjeringens opphevelse av «reglene som holdtbankene i tømme».

Faktum er at krisen på 30-tallet og krisen på slutten av 80-tallet i stor grad har identiske årsaker, men årsaken er ikke, som Elvik påstår, et «sammenbrudd i det frie marked». Krakket i amerikansk økonomi i 1929 kom etter mange år med inngrep i økonomien fra ulike regjeringer: fra 1921 til 1929 gjennomførte staten en kunstig økning i kredittmengden på mer enn 60%, staten gjennomførte et kunstig lavt rentenivå, staten subsidierte flere eksportindustrier, staten innførte tollbarrierer som Fordney-MacCumber (1922) og senere Hawley-Smoot (1930). Slike inngrep fører selvsagt til en økonomisk krise, så det er ikke korrekt når Elvik hevder at krisen var et resultat av «et fritt marked».

Det er riktig at bankkrisen i Norge ble utløst av en for stor villighet fra bankenes side til å låne ut penger, men en forutsetning for all næringsvirksomhet i velferdsstatens blandingsøkonomi er en implisitt garanti fra staten om at de vil redde enhver stor bedrift, også banker, dersom den går over ende. Og dette førte til bankenes uansvarlighet - bankenes ledere visste at dersom det gikk galt, så ville staten redde dem. Men denne holdningen er jo et resultat av blandingsøkonomi, ikke et resultat av kapitalismen, dvs. det frie marked - i et kapitalistisk system vil staten IKKE redde bedrifter som går over ende. Dette fører selvsagt til at i et kapitalistisk system unngår man den utbredte uansvarlighet som man finner i blandingsøkonomien.

Elvik gjør som så mange skribenter har gjort før ham: når politikeres inngrep i det frie marked får sterkt negative resultater (som de alltid gjør), så gir de det frie marked, dvs. kapitalismen, skylden! Men selv om det altså tradisjon for Elviks feilaktige historieskriving, betyr ikke det at den er mer akseptabel.

(Dette innlegget ble tatt inn i Dagbladet 1/11-00)

ULYKKER OG KRIMINALITET: HVA MÅ GJØRES

I kommentaren «Da Norge mistet dyden» i Dagbladet 30/5 tar Astrid Handeland for seg de tragiske ulykkene og drapene som har rystet Norge det siste året. I artikkelen gjengis sitater fra biskop Gunnar Stålsett, sosialantropolog Marianne Gullestad og professor Per Fugelli, og disse sitatene er så mangelfulle mht klokskap og innsikt at man nesten kan spørre seg om de siterte er korrekt gjengitt. Stålsett: Hendelsene viser «at vi ikke alltid har kontroll med det som skjer». Gullestad: det er feil at «vi kan planlegge oss ut av all lidelse». Fugelli: «den totale farefrihet finnes ikke».

Nei, det som sies i disse sitatene er så opplagt, så opplagt at hvis dette er det viktigste biskoper, professorer og sosialantroplologer har å si, så er de totalt verdiløse og uinteressante.

Det vi må forsøke er selvsagt å redusere farer og risiki mest mulig. Ingen tror at vi kan redusere sannsynligheten for å bli rammet av kriminalitet og ulykker til null, men vi kan allikevel kraftig redusere sannsynligheten for å bli utsatt for slike tragiske hendelser. Hvordan? Kriminelle bør settes i fengsel og holdes der. Svært ofte finner vi at mordere som er sluppet ut etter noen få år i fengsel dreper igjen. Hadde de ikke sluppet ut, ville vi hatt færre drap. Vi får også ofte høre at en lite gruppe kriminelle står bak en meget stor prosent av alle innbrudd/overfall. Hadde disse sittet i fengsel, ville et stort antall innbrudd/overfall ikke funnet sted. (Er det inhumant å holde forbrytere i fengsel? Nei, det som er inhumant er å la dem gå løse.)

Mht. ulykker, så er det slik at man alltid lærer: Fergeulykken i vinter førte til at man høstet ny kunnskap om redningsvester og livbåter, og man anvender nå bedre typer vester og livbåter. Togulykken på Åsta førte til en gjennomgang av NSBs signalsystem, og det er nå forhåpentligvis mer pålitelig enn tidligere. Men også i forbindelse med ulykker er det fortsatt en viktig mangel: sjelden eller aldri skjer det at noen holdes ansvarlig. (Hvem var ansvarlig for at HDS installerte redningsflåter som var totalt ubrukelige?) Antall ulykker vil bli redusert dersom bestemte personer holdes personlig ansvarlig for redningsutstyr, signalanlegg, etc., og hvis de ansvarlige straffes dersom de forsømmer sine oppgaver.

Det vi må gjøre er altså å redusere sannsynligheten for å bli rammet av kriminelle handlinger og ulykker, og et viktig element i dette er å holde personer ansvarlige for sine handlinger. Det vi bør gjøre er altså å praktisere rettferdighet, ikke tilgivelse.

(En noe forkortet versjon av dette innlegget ble trykt i VG 26/6-00)

DEN KONSERVATIVE VENSTRESIDEN

I en god artikkel om drivhuseffekten i Dagbladet 6/6 snakker Erling Fossen blant annet om «den konservative høyresiden». Men det har slått meg at det like ofte er venstresiden som representerer konservative holdninger.

Noen eksempler: De foretrekker ofte gammel teknologi fremfor ny: de var imot bygging av ny hovedflyplass og sa «bruk heller tog», de er motstandere av privatbilismen og sier «reis heller kollektivt». De er imot kjøpesentre, og oppfordrer folk til å bruke kjøpmannen på hjørnet.

De vil opprettholde tidligere tiders bosettingsmønstre (med distriktsstøtte) selv om næringsgrunnlaget er forandret. De vil ofte hindre riving av gamle bygninger (med ordninger som riksantikvaren), og de legger hindringer i veien for bygging av nytt (med systemer som offentlig regulering av eiendommer). De har via et villniss av byråkratiske regler gjort det vanskelig å etablere nye virksomheter, og prøver ofte å forhindre nedleggelse av gamle virksomheter.

Man kan også nevne motstand mot innføring av fjernsyn, motstand mot innføring av fargefjernsyn, motstand mot kabel-TV og satelitt-TV. Og motstand mot nærradio og kommersiell radio.

Og når det gjelder drivhuseffekten ønsker de til og med at været skal være som det har vært før!

Selvsagt er det mange andre konkrete argumenter som hører med i de nevnte temaene, men man kan allikevel danne seg et bilde om at det er et sterkt ønske på den politiske venstreside om å bevare det som er. Det finnes altså dessverre konservative elementer på begge sider av det politiske spekteret.

(Dette innlegget ble trykt i Dagbladet 15/6-00)

ARVE SOLSTAD I KRUTTRØYKEN

Flere ting i tidligere redaktør Arve Solstads artikkel i Dagbladet 18/6 med tittelen «Historisk kruttrøyk» trenger en kommentar: Solstad skrive at amerikaneres rett til å bære våpen «skal være nedfelt i forfatningen». Solstad bruker antagelig «skal være» for å så tvil om denne formuleringen virkelig finnes der. Men Solstad må vite at forfatningen inneholder følgende: «...the right of the people to keep and bear Arms, shall not be infringed». (Og hvis Solstand mener at det som står foran det som er gjengitt her begrenser denne retten, så burde han ha diskutert dette i artikkelen.)

Solstad tror antagelig at et forbud mot privat eie av skytevåpen vil forhindre de mange tragiske skyteulykker med dødelig utgang som forekommer i USA. Men er det ikke slik at dersom et forbud blir innført, vil kun lovlydige mennesker innlevere sin våpen, mens de kriminelle da vil bli de eneste som er bevæpnet? Amerikanere bruker ofte skytevåpen i selvforsvar (som regel uten å avfyre dem), denne bruken vil forsvinne dersom privat eie av skytevåpen blir forbudt, og flere vil da bli ofre for kriminelle handlinger. Videre vil antallet tragiske ulykker av den typen Solstad beskriver reduseres dersom det blir straffbart å oppbevare skytevåpen slik at barn kan få tak i dem.

Hvorfor omtaler Solstad lederen i National Rifle Association, Charlton Heston, som en «fallert» skuespiller. Er det fordi han ikke liker Hestons synspunkter? I så fall er det fristende å beskrive Solstad som en fallert redaktør. Ordboksbetydningen er at «fallert» innebærer å ha gått fallitt, dvs., konkurs (inkludert moralsk konkurs), og hva er det som tyder på at dette er en passende beskrivelse av Heston? Etter min mening bør man som hovedregel omtale andre på en respektfull måte, selv om man er uenig.

Mitt syn er at personer med rent rulleblad har rett til å eie skytevåpen til sport, jakt og selvforsvar. De har selvsagt ingen rett til å eie krigsvåpen (maskinpistoler, flammekastere, etc). NRA forsvarer dessverre også amerikaneres rett til å eie også denne type våpen.

(Dette innlegget ble også sendt til Dagbladet, men det ble ikke tatt inn.)

KRIG OG KRISTENDOM

(Dette innlegget ble trykt i Dagsavisen 7/5-1999)

Kåre Willoch sier i sin lange artikkel 23/4 at man må foreta en "spesiell tolkning" av de hellige skrifter for å kunne benytte dem som begrunnelse for å bruke makt mot andre. Men det er ikke nødvendig med noen SPESIELL tolkning, det er nok å lese det som står i Bibelen. Ett eksempel blant mange er Lukas 19.27, hvor Jesus i en lignelse lar Herren si "Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hugge ned for mine øyne". Historien viser klart at kristne har praktisert dette: inkvisisjon, heksebrenning, korstog, religionskriger, voldelig misjonering.

Det er to grunner til at religion fører til vold og krig. Den ene grunnen er at mens konflikter bør løses ved rasjonell diskusjon, så foretar all religion en nedvurdering av rasjonalitet og fornuft (Luther: "Den største fare på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft") og baserer seg på tro. Men å tro er intet annet enn uten videre å akseptere innholdet i påstander som det ikke finnes noensomhelst saklig begrunnelse for. Derfor, hvis en persons tro sier en ting og en annens tro sier det motsatte, da har disse ingen annen måte å løse en konflikt på enn å sloss. Den andre grunnen til at religion fører til vold mot andre er en nedvurdering av dette livet: de fleste religioner hevder at det viktige livet det som kommer ETTER døden, hva som skjer før døden er derfor ikke spesielt viktig. Dette fører til en nedvurdeing av andre menneskers liv.

Fred og frihet er resultat av verdier som rasjonalitet og et positivt syn på livet før døden (som forøvrig er det eneste vi har). Så og si alle religioner er motstandere av og bekjemper disse verdiene, og derfor er det vold og strid i de områder hvor religioner står sterkt: Midt-Østen, Nord-Irland, Kosovo, o.a.

STUBBERUD OG AKTIV DØDSHJELP

(Dette innlegget er et svar til en kronikk av Tore Stubberud om aktiv dødshjelp. Stubberuds kronikk sto i Aftenposten 10/1-1999, og dette svaret ble trykt samme sted 13/1 under tittelen "Stubberuds feilaktige fremstilling". Det kom intet svar fra Stubberud.)

Tore Stubberud gir i sin kronikk 10/1 en feilaktig fremstilling av det viktigste punktet i debatten om aktiv dødshjelp. Det tilhengerne av aktiv dødshjelp mener er følgende: dersom en person på grunn av sterke lidelser og intet håp om helbredelse SELV ønsker å ta sitt eget liv, og ikke er i stand til å utføre dette selv, så bør en person som frivillig hjelper til med dette, ikke straffes.

Dette standpunktet følger opplagt fra det klassiske liberal prinsipp om at det er den enkelte selv som har rett til å disponere sitt liv slik han selv ønsker (dog slik at andres rettigheter ikke krenkes). Dette innebærer selvsagt retten til å avslutte sitt liv dersom man ønsker det. Subberud spør retorisk om hva som er et verdig liv, og om hvem som skal avgjøre dette. Svaret er opplagt for enhver individualist: Det er opp til den enkelte person selv å avgjøre om hans eget liv er verdig eller ikke.

Det er helt feil når Stubberud fremstiller aktiv-dødshjelp-tilhengernes standpunkt som om dette etterhvert vil bli en «samfunnsjobb», og like feil er det at det vil bli behov for en «dødsnevnd» som skal avgjøre hvem som skal avlives og hvilke leger/pleiere som skal kommanderes til å delta i slike handlinger. Men det blir selvsagt behov for en rettsinstans som skal avgjøre om personens ønske om å få hjelp til å begå selvmord virkelig er reellt.

Dersom man står fast på prinsippet om at det er den enkelte selv som må avgjøre dette, er det heller ingen risiko for det som «slippery slope»-argumentet advarer mot: at staten etterhvert avgjør hvem som skal avlives og hvem som skal kommanderes til å utføre avlivningen. Stubberud siterer her Freiburgs biskop: "Når staten ...påberoper seg retten til å ta livet av ..livsudyktige..". Det er ikke staten som får rett til dette, det er det enkelte individ som selv skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv - og sin egen død.

Den som går imot å legalisere aktiv dødshjelp går inn for at folk bare skal finne seg i sterke lidelser i lang tid, kanskje i flere år, uten håp om helbredelse. Dette er et grovt umenneskelig standpunkt.

STOPP VOLDEN, DAGBLADET!

(En forkortet versjon av dette innlegget ble trykt i Dagbladet 31/8-1999)

Alle anstendige mennesker slutter selvsagt opp om formålet med Dagbladets «Stopp volden»-kampanje. Å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse, og forekomsten av vold må reduseres mest mulig.

For å oppnå dette må de som utsetter andre for vold straffes strengt, men det er også viktig å stigmatisere vold, dvs. alltid å fremstille vold som noe sterkt negativt som er helt forkastelig, og aldri fremstille vold som noe positivt, dvs. man må aldri vise vold som noe legitimt eller vanlig eller glamorøst eller «kult». Slike fremstillinger gjør vold til noe normalt som vanlige mennesker kan benytte, og er med på å redusere terskelen for bruk av vold.

Og her svikter Dagbladet: i to av Dagbladets reklamefilmer benyttes vold av normale personer for å markere ting de ikke liker. I en film kastes en tung avisbunke i ansiktet på vinneren av en missekonkurranse, og i en annen tømmer en kvinne et måltid mat over hodet på sin (muligens utro) ektemann. Vold fremstilles her som «kule» reaksjoner på ting man ikke liker.

Slike filmer er med på å gjøre vold til noe akseptert og dagligdags, noe man kan benytte overfor mennesker som oppfører seg på måter man ikke liker - og budskapet i disse filmene er således stikk i strid med budskapet i «Stopp Volden»-kampanjen!

Den oppmerksomme Dagbladleser blir ikke overrasket over at ingen av Dagbladets ansatte har sett denne koblingen - Dagbladets skribenter mangler svært ofte innsikt i og kunnskaper om de emner de behandler.

La meg avslutte med oppfordringen om at Dagbladet bør stoppe volden - dvs. Dagbladet bør stoppe disse reklamefilmene som viser vold som noe legitimt og «kult».

HVEM ER EGENTLIG GRISKE?

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet 11/6-1998

Under overskriften "Griske gamle Stones-gubber?" forteller Dagbladet 10/6 at Rolling Stones har avlyst konserter i England fordi den skatten de må betale er for høy. Dagbladet beskriver på dette grunnlag gruppens medlemmer som "griske".

Men hvem er det egentlig som er griske? Musikerne i Rolling Stones vil jo bare beholde penger de selv tjener. De som virkelig er griske, det er polikerne som har vedtatt skattenivået: de vil jo grafse til seg penger som andre tjener! Politikere lever av å være spandable og geneøse med penger de reelt sett har stjålet fra andre. Ja, skatt er tyveri. Er det noen som fortjener betegnelsen "grisk" så er det politikerne, og alle andre som mener at de har rett til å disponere andres penger.

Etter mitt syn bør den som tjener pengene fullt ut få disponere dem. Statens legitime oppgaver - politi, rettsvesen og forsvar - bør finansieres ved frivillige bidrag, mens alle andre nå statlige oppgaver bør tilbys på det frie marked. Dette vil få slutt på de problemer som idag finnes fordi staten blander seg inn på områder den ikke har noe å gjøre. Når staten blander seg inn på slike områder vil problemene nødvendigvis bli større og større etterhvert, og staten vil derfor kreve et stadig høyere skattenivå - dette er noe vi alle opplever idag. Stadig økende skattenivå vil igjen føre til at folk slutter å arbeide fordi de ikke lenger synes det lønner seg. Rolling Stones er ikke de eneste som lar være å arbeide fordi skattenivået er for høyt. Og etterhvert som flere og flere dyktige mennesker reduserer sin arbeidsinnsats, vil levestandarden synke for alle.

Den som er for velstand bør være for frihet, og frihet er ikke forenlig med tvungen skatt.

WILLOCH OG KAPITALISMEN

(Denne artikkelen er en noe utvidet versjon av et innlegg som ble sendt til Aftenposten 30/12. Artikkelen er et svar på Kåre Willochs kronikk 27/12.)
I sin kronikk i Aftenposten 27/12-97 ("Skygger over kapitalismens fremtid") avslører Kåre Willoch nok en gang det som mange har forstått for lenge siden: det er ikke store forskjellen på konservative og sosialister. Med utgangspunkt i George Soros' beryktede artikkel i "Atlantic Monthly" ("The Capitalist Threat") og Lester Thurows bok "The Future of Capitalism", fremsetter han den velkjente påstanden om at kriser og elendighet skyldes for mye frihet og for lite politikerstyring. Som foranledning for nå å fremsette disse påstandene benytter Willoch den ferske finanskrisen i Asia, om hvilken han blant annet skriver at "krisen der har sammenheng med utilstrekkelig offentlig tilsyn...".

Det er en utbredt oppfatning at mange land i Sørøst-Asia var kapitalistiske bastioner med stor grad av økonomisk frihet. Dette er feil. Disse landene (Singapore, Taiwan, Japan, m.fl.) har i de siste tiår vært kommandoøkonomier med sterk offentlig styring av viktige deler av økonomien: valutakontroll, rentekontroll, lønns- og priskontroll, kontroll av pengemengde, etableringskontroll, styring av investeringer, osv.

Slik politiker-innblanding fører definisjonsmessig til skjevheter i økonomien. Politikerne foretar andre prioriteringer enn de innbyggerne selv ville ha foretatt, og de skjevheter som da oppstår fører etter noen tid alltid til sammenbrudd. Et ferskt og nært eksempel: den norske bankkrisen på 80-tallet ble i hovedsak forårsaket av at politikerne hadde pålagt bankene å holde et lavere rentenivå enn det som det frie marked selv ville ha kommet frem til. Det var altså ikke, som det ofte påståes, kreftenes frie spill som forårsaket bankkrisen, den var forårsaket av politikeres innblanding. (For en mer utførlig fremstilling, se f.eks. Hermod Skånlands artikkel i "Penger og Kreditt" 4/90, hvor han blant annet sier at bankkrisen var forårsaket av "et politisk bestemt nivå for pengemarkedsrenten".) Dessuten, var ikke bankenes styrer supplert med politikeroppnevnte medlemmer? - krisen skjedde altså til tross for at vi hadde et omfattende "offentlig tilsyn", et tilsyn som ifølge Willoch kunne ha forhindret finanskrisen i Asia.

En fri økonomi er intet annet enn et system hvor mennesker skaper verdier og frivillig bytter disse med hverandre. Politikeres inngrep i slik frivillig handel tvinger folk til å foreta mindre nyttige handlinger enn de ellers ville ha foretatt. Slike inngrep fører som nevnt alltid til skjevheter, og når disse skjevhetene viser seg, er politikerne så frekke at de gir frihandelen skylden! Enkelte av Willochs formuleringer er slik at han bekrefter dette. Han skriver at f.eks. at man bør "ikke akseptere at de rikeste slipper så meget billigere fra beskatningen enn de mindre rike". Willoch forsøker her å klandre "de rike" for at de betaler lite i skatt. Men hvem har laget de skattereglene som gjør dette mulig? Det er jo politikerne selv. Politikere klandrer altså skatteytere for at de følger regler politikerne selv har laget! (Husk også her endel politikernes negative reaksjoner på Arne Olav Brundtlands utnyttelse av skattereglene i forbindelse med inntektene av "Gift med Gro".)

Willoch viser sin sanne styringskåte og frihetsfiendlige natur flere steder i kronikken. F.eks. spør han: "bør verdenssamfunnet finne seg i at stater suger til seg kapital ... ved å gjøre seg selv til skatteparadiser?". Noen land ønsker åpenbart ikke å flå sine innebyggere i den grad som Willoch og hans meningsfeller ønsker. Og det Willoch gjør er intet annet enn å fremsette trusler mot disse landene. Willoch er selvsagt for smart til å si hvilke konkrete midler han vil at "verdenssamfunnet", dvs. etablerte maktpolitikere fra de fleste land, skal benytte for å få lavskattelandene til å marsjere i takt med høyskattelandene.

Willoch påpeker at storbedrifter kan flytte produksjonen til land med lavere lønnskostnader, men han lar være å nevne den positive konsekvens at varene som produseres da blir billigere. Hans poeng er at dette fører til at dårlig utdannet arbeidskraft taper i konkurransen på arbeidsmarkedet og at dette igjen fører til arbeidsløshet. Igjen er det politikerne som er skyld i problemene: Politikerne har i så stor grad gjennomregulert arbeidsmarkedet at det i realiteten er forbudt for disse nå arbeidsløse å tilby sin arbeidskraft for lavere lønn, og derved øke etterspørselen etter de tjenester de kan tilby.

Så tilbake til utgangspunktet: finanskriser og valutakriser skyldes ene og alene at politikere (gjennom sentralbanker) kan manipulere pengeverdien. Grunnen til at de gjør dette er at de vil finansiere valgløfter uten å øke skattene i tilstrekkelig grad, og dette gjør de ved å trykke opp penger (det er dette som er inflasjon); eller på annen måte forsøke å forhindre at negative konsekvenser av egen politikk blir synlig (ved for eksempel devalueringer). Alt dette kan forhindres dersom man bytter ut dagens penger (papirlapper hvis verdi er det som politikere vedtar) med det som vil bli penger i et fritt marked: gull. Når pengeverdien er forankret i en gullstandard vil politikeres skalting og valting med folks verdier umuliggjøres, og finanskriser og valutakriser vil høre fortiden til.

La meg også si noe få ord om Soros og Thurow. Mange tror at dersom en person er briljant på ett område, så er han briljant også på andre områder. Dette er feil. Soros er antagelig en briljant finansspekulant, men dette betyr ikke at han er en god økonom. Den som leser hans artikkel vil finne at den er stappet med uholdbare epistemologiske poenger, foreldede økonomiske prinsipper og et vell av direkte selvmotsigelser. Thurows klisjefylte bok forfekter synspunkter som ble forlatt av seriøse økonomer for flere tiår siden - en innsiktsfull anmelder påstod at boken gir oppskriften på den samme politikken som president Nixon førte (og Nixons resultater var elendige).

Verre for oss er det at fremtredende Høyrefolk, som man skulle tro skulle arbeide for en viss grad av individuell frihet, står for en politikk som innebærer enda mer makt til politikere og byråkrater og en reduksjon av individers frihet. De ytterligere reduksjoner i friheten som Willoch ønsker - støttet av Per Kristian Foss i Aftenposten dagen etter - er intet annet enn resultat av en sosialistisk grunnholdning. Og når en person som SVs finanspolitiske talsmann sier at man er blitt klokere (som han sier om Willoch i Aftenposten dagen etter), da bør enhver forstå at det virkelig er fare på ferde.

Mitt syn er at alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Jo mer tvang, dvs. politikerstyring, det er i et samfunn, desto verre går det. Den stadige reduksjon i individers frihet (og derved individuelt ansvar) fører til en generell økende ansvarsløshet, synkende moral, økende korrupsjon, stigende inkompetanse og et generelt forfall. Offentlige overføringer er intet annet enn at staten tar fra de produktive og gir til de mindre produktive, som igjen er å straffe de dyktige og belønne de mindre dyktige.Resultatet ser vi i dagens avisoverskrifter: det er krise i helsevesenet (eks: SiA), i skolen, i offentlige bedrifter (NSB, Gardemobanen, Sporveien, Posten), det offentlige treffer stadig beslutninger på sviktende grunnlag og kostnadene blir alltid langt større enn beregnet (og INGEN stilles til ansvar, hverken politisk, moralsk, juridisk eller økonomisk), og man må ha store problemer med virkelighetskontakten dersom man - som Willoch - idag virkelig ønsker mindre individuell frihet og mer politikerstyring. Selv om hans utgangspunkt var finanskrisen i Asia, så er det dette - ønsket om mindre individuell frihet og mer makt til politikerne - som er hans reelle budskap.

UNYTTIGE IDIOTER

Ifølge Aristoteles, antikkens fremste tenker, var "idiot" betegnelsen på en person som ikke deltok i politikken. [Dette poenget ble omtalt i en kronikk i Dagbladet 29/8.] Politikk handler om å styre samfunnet, og burde vært et seriøst felt. Men hva ser vi idag?

Politikere farter omkring og deler ut ballonger, solskjermer, T-skjorter og sukkertøy, de besøker aldershjem og klemmer gamle damer, og alt dette mens de lover mer til alle: mer til gamle, mer til unge, mer til skole, mer til helse, mer til distriktene, mer til byene, osv. Hvem skal betale for alt dette? Ikke politikerne selv, men, utrolig nok, dem som løftene gis til! Og alle vet selvsagt at løftene stort sett er rent skuebrød og ikke vil bli holdt.

Man kan unnskylde små barn som tror på julenissen, men hva med voksne, intelligente mennesker som idag har tillit til politikere og som tar dem på alvor? Det er vanskelig å forstå at f.eks. aviskommentatorer og akademikere betrakter politikk som et seriøst felt. Det ville ikke overraske meg om Aristoteles idag hadde sagt at en idiot er en som tar politikk på alvor.

Det er jo tydelig at jo mer politikerne har å si på et område, jo elendigere står det til - se f.eks. eldreomsorgen, helsevesenet, skolen, NSB, osv. Allerede Aristoteles var klar over at det måtte gå slik: i sin bok om politikk sier han at "det som er felles blir tatt dårligst vare på". Jeg er overbevist om jo mer frihet og ansvar for seg selv folk har, jo bedre blir samfunnet, og at dagens politiske sirkus er en uungåelig følge av at stadig mer taes fra den enkelte og overlates til politikerne.

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet 1/9-1997.





©Vegard Martinsen 2000